Franske Lemaitres "Alex" delte kriminallitteraturens nobelpris, CWA International Dagger Award, sammen med den franske krimdronningen, Fred Vargas bok, i 2013. Samme år vant han også Frankrikes gjeveste litteraturpris, Goncourt-prisen med "Au revoir lá-haut", et usedvanlig, i følge kritikerne, overbevisende og velskrevet drama om 1. verdenskrig. Og bare for å understreke Lemaitres litterære stjernerolle, han skriver skuespill også, så har alle hans bøker vunnet priser.
Vel, årets bok er uhyggelig spennende, med en kvinnelig karakter som har flere av Lisbeth Salanders trekk, men som overgår Stieg Larsson ti ganger når det gjelder språklige finesser. Romanen starter med at en ung, vakker kvinne blir bortført, mishandlet og kastet naken inn i et bur, etter hvert uten vann og mat med aggressive rotter klatrende på buret. Overfallet er blitt sett, men overbetjent Camille Verhoeven og hans team står maktesløs, i begynnelsen, i kampen mot klokken.
Denne delen av boken er noe av det mest pulsdrivende, skakende, jævligste og hurtiglesende jeg har opplevd meg på lenge. Del to tar en så overraskende vri, så måpende genial, at del tre, med sin sammenfattende forklaring uten to streker under svaret, bare bekrefter at dette er ei krimbok som rager skyhøyt over det aller meste som blir utgitt i denne, på mange vis, slappe sjangeren.
Hovedpersonene er unike og helstøpte; etterforsker Camille Verhoeven er 1,45 høy etter kunstnermorens intense sigarettforbruk under svangerskapet. Han er nylig kommet ut fra psykiatrisk behandling etter at han fant sin gravide kone myrdet. Han er sta, men smart som få. Også alle de andre personene er hugget i helved. Ikke minst gjelder det den kvinnelige hovedpersonen med sin smerte og hennes utspekulerte hevn. Selv så tidlig på året, skal det bli vanskelig å overgå denne usedvanlig spennende og velskrevne romanen.
Anmeldt av STEIN ROLL
