Ingrid Helene Håvik er en så markant vokalist, og er dessuten en så sterk kreativ kraft i HighasaKite, at en soloplate uansett blir mer av det samme. Litt mindre av det samme, tenkte jeg ved første høring. Men albumet vokser, og det unike i prosjektet kommer tydelig frem.
Ingrid har selv produsert albumet. Sarah Jane Summers bidrar på stryk. Petter Vågan spiller gitar, mens HighasaKite-kollega Trond Bersu er stødig trommehjelp. Kari Harneshaug og Lea Agati bidrar til en vokal treenighet som står for flere av de største øyeblikkene på albumet, ikke minst høystemte «When Autumn Finally Came».
Jeg kjenner ikke bakgrunnen for låtene på «Babylove», men et kvalifisert tips er at avansert kjærlighetssorg er inne i bildet. Det er ikke de gode minnene som dyrkes. Her åpnes det for bitterhet og hat i lite politisk korrekte vendinger.
Singleforsmakens «Marianne» er mest mektig musikalsk, svøpt inn av voldelige hevndrømmer. Noen vil synes det blir i meste laget. I hvert fall er det litterært mer elegant i den finfine åpningslåten, der «This is Motoroil dude – and this is a lighter..» utgjør nesten hele teksten. Musikalsk spenner albumet fra nedstrippet piano eller akustisk gitar, til massive stemninger som henter elementer fra så vel urban elektronikk som duvende lydlandskap. De mest messende partiene på «Bomonti Sisli» høres nærmest ut som Mari Boine på en litt tung dag.
Det er en dirrende personlig signatur på «Babylove», men låtmaterialet er litt for ujevnt til at albumet kan måle seg med de to klassikerne Ingrid har laget med HighasaKite og Your Headlights Are On.
Høydepunkt: «When Autumn Finally Came»
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
