Å kalle albumet for «MMLP 2» er risikosport av høyeste sort.
Kanskje litt urettferdig, men sammenligningen med «The Marshall Mathers LP» fra 2000 gjør at det utvannede pop-lydbildet som får dominere her, høres enda dårligere ut enn det kanskje er.
Ikke at det på noen måte er bra, for Eminem/Rihanna-samarbeidet høres like malplassert ut som tidligere.
«The Monster» vil kanskje herje på radio, men i denne sammenhengen blir man bare trist av å høre en med Eminems åpenbare kvaliteter rote seg bort i slike dårlige crossover-forsøk. Flere av låtene lider av svake og intetsigende hooks fra sangere som ikke en gang er kreditert i låttitlene.
Det klaffer liksom aldri på «MMLP 2».
Eminem er riktignok overraskende skarp til en «gammel» rapper å være, og et oppkomme av lyriske perler.
På «Rap God» klyper jeg meg i armen av hvor mange ord og ordspill han klarer å presse inn på seks minutter, men likevel er dette nok en låt for glemmeboka ettersom instrumentalen er like uoppfinnsom som ellers på skiva. Hvorfor Dr. Dre glimrer med sitt fravær på oppfølgeren til klassikerskiva han en gang produserte, er en gåte som bare Eminem har svaret på.
Til slutt står vi igjen med et fåfengt forsøk på å gjenskape forgjengerens magi og stemning.
Hva skjedde, Eminem?
