Det var kvartalsstrukturen som gjorde det mulig å bygge tett på blant annet Møllenberg, Lademoen og Kalvskinnet.
Trondheim står overfor store utfordringer – byen vil vokse og samtidig ønsker vi å bevare særpreget i en by med over 1000 år historie.
I tillegg ønsker vi å bevare friluftsområdene og Trondheim som jordbrukskommune. Svaret på dette har gjerne vært å fortette og transformere områder, men som Diana van der Meer påpekte i en kronikk her i Adresseavisen – legger vi alle sektorkravene sammen, er det vanskelig å få til dette i praksis.
Så hvordan kan vi bygge en kompakt, framtidsrettet og miljøvennlig by hvor det er attraktivt å bo og ferdes?
Det er ikke noe galt med sektorkravene hver for seg – det er fornuftige krav for å hindre støy, sikre gode lysforhold, sikre vei- og gangareal og tilstrekkelig uteområder, for å nevne noe. Problemet, som van der Meer påpeker, er at det blir ikke mye plass igjen til boliger når alle kravene er oppfylt, og vi oppnår ikke samme tetthet som vi for eksempel har på Møllenberg.
Byen kveles av sektorkrav
Hvordan har vi kommet dit at vi ikke kan bygge den tette byen mange snakker om? Vi må nok være ærlige på at det er en kombinasjon av en rekke forhold. Vi har ikke vært flinke nok til å skille mellom absolutte krav og gode ønsker. Kravene har nok heller ikke fulgt den teknologiske utviklingen, i første rekke knyttet til muligheten for å forhindre støy.
Vi må også bli strengere når det gjelder veiareal – parkering må under bakken og i flere områder må vi akseptere at det ikke er mulig å kjøre helt fram til døra. Begge disse forholdene vil spare plass. I tillegg må vi sørge for at vi planlegger utearealer med kvalitet og at vi da kan akseptere noe mindre kvantitet.
For hva er det egentlig vi ønsker oss? Vi ønsker tilgang på gode boliger og uterom hvor folk kan møtes. Vi ønsker trygge uterom hvor det føles trygt å slippe ut unger. Vi ønsker leiligheter hvor det ikke er sjenerende støy og hvor det kommer bra med lys, men samtidig vet vi at i en by vil det alltid være andre hus som skygger noe, og det vil aldri være stille.
Vi tror løsninga ligger i å gjenoppdage kvartalsstrukturen som byggeform. Det var nettopp denne byggeformen som gjorde det mulig å bygge tett på bl.a. Møllenberg, Lademoen og Kalvskinnet, og det er nettopp disse delene som framstår som de mer attraktive områdene av sentrum.
Hva oppnår vi med en slik struktur? For det første gir det en lett utnyttelse av ei tomt. Det samler alt uteareal inne i kvartalet slik at vi får konsentrerte områder med god utnyttelse.
I dag blir ofte deler av utearealet brukt som buffer mot veier, noe som fører til at det verken oppfattes som trygt eller attraktivt og dermed ender opp uten å brukes i særlig grad. En bakgård i kvartalsbebyggelse vil til sammenligning ha tydelige rammer og klare grenser. Her kan små unger leke rimelig fritt. Uteområdene er også godt skjermet mot støy siden de er omgitt av bygninger på alle kanter. Selv midt i byen vil en slik bakgård oppleves som en fredelig plett.
Samtidig er det viktig å huske på at en kvartalsstruktur ikke løser alle utfordringene. Husene kommer tettere på veiareal, noe som øker støyproblematikken. Vi tror imidlertid at dette langt på vei løses med dagens byggematerialer og byggemetoder, men det er viktig at alle leilighetene har god tilgang innover hvor det er stille.
Dagens kjøretøy er også jevnt over mer stillegående, men for at dette skal gi redusert støy, forutsetter dette at det helst skal bli færre biler og i alle fall ikke flere. Et tilleggsgrep er å legge til rette for ulike virksomheter i første etasje, dette reduserer både støybelastningen på boliger i tillegg til at det skaper mer liv ut mot gatene.
En kvartalsbebyggelse kan også gi dårligere solforhold enn hva som er mulig med enkeltstående blokker, både inn mot leilighetene og også for uteområdene som har hus på alle sider. Dette problemet kan reduseres noe med varierende høyde slik at det bygges lavere mot sør slik at mer sol slipper inn, men det vil ikke løse det helt.
Vi mener likevel det er verd prisen og vi kan også kompensere med gode parker. Siden uteområdene kan utnyttes i sin helhet, mener vi at det må være rom for å diskutere hvor store arealer vi skal ha. Vi tror at det er mulig å gå ned fra dagens krav om 30 m² per leilighet i sentrale strøk, noe som vil være nødvendig for å få den tettheten vi ønsker. Mindre parkering på gateplan og mindre mulighet for å kjøre helt til dørstokken, vil også frigjøre areal, i tillegg til at det vil redusere støy.
Noen har forsøkt å gjøre debatten rundt fortetting til en debatt om høyden på hus. Vi mener det er en avsporing så lenge vi snakker om boliger. Tett kvartalsbebyggelse kan gi en vel så god utnyttelse av et gitt areal som høyhus. Dessuten vil kravet om et gitt uteareal per leilighet føre til at høyhus trenger større uterom rundt for å nå kravene. Dette kan bli uteareal med gode solforhold, men de vil i langt mindre grad bli skjermet for støy, og skaper byrom som verken oppleves som private eller som offentlige.
Det er uansett ikke mulig å ha en diskusjon om høyde uten å samtidig snakke om volum og uteareal. Situasjonen for kontorbygg blir selvfølgelig en annen, siden behovet for uterom da vil være mye mindre.
Eplehagefortetting alene kan ikke rette opp på flere tiår med spredt byutvikling på bilens premisser. Dersom vi skal lykkes med å gjøre sentrumsområdene i Trondheim til attraktive boområder, er det avgjørende at vi utnytter arealene godt, og bygger på måter som samtidig oppleves som attraktive for blant annet barnefamilier. Mange steder i Europa ser vi at det nettopp er den tradisjonelle kvartalsstrukturen som ivaretar disse behovene best.