Dette er del to i en serie på ti der Adresseavisens film -og teateranmelder gjennom 46 år, Martin Nordvik, trekker frem sin egen ti på topp -liste over det han mener er Trøndelag Teaters ti beste forestillinger i disse årene. Nordvik presenterer en ny forestilling på adressa.no hver dag og lørdag den 13. oktober vil han gi oss en oppsummering, samt førsteplass på en dobbeltside i kulturdelen av Adresseavisen ( red. komm.).

Nr. 9 «Peer Gynt»

I første sesong etter årtusenskiftet satset Trøndelag Teater på «Peer Gynt». Det var ikke vanskelig å finne innvendinger mot den ukonvensjonelle oppsetningen, men umiddelbart virket den likevel overbevisende – kanskje mest på grunn av en voldsom vitalitet. I ettertid står premieren (10. desember -2000) i mitt minne som en markering av at teatret disponerte større ressurser – både materielt og kunstnerisk - enn de fleste var klar over.

Etter tre sesonger hadde mange av mulighetene i det nye teaterbygget fra 1997 blitt utforsket, men teatersjef Catrine Telle, som selv hadde regien, tok pusten fra mange med sin totale utnyttelse av hele arealet i scene og salong. Borte var den tradisjonelle sceneløsningen, ja, alt var uvant. Derfor er selve ankomsten noe av det som huskes best fra premierekvelden, her kom man rett inn i en verden hvor det meste kunne skje. Den åpne løsningen i Per Kristian Solbakkens regi, de uvante avstandene – en scene på tretti meter – skapte spesielle forventninger.

Men ville ikke dette bli et overdimensjonert, utvendig show, hvor forsøk på miljø- og karakterskildring lett kunne smuldre bort? Ingen fare – selv om alle kunne registrere at enkelte tablåer virket som overfladiske påfunn, at noen innslag ble overtydelige, men Henrik Ibsens ord bandt det meste sammen. Og teksten hadde Catrine Telle vist stor respekt for i sin bearbeidelse.

Oppbrudd fra tradisjoner

Derimot bar oppsetningen bud om at en aktualisert Ibsen betyr oppbrudd fra de fleste tradisjoner. Og mange henger utvilsomt igjen i oppfatningen at «Peer Gynt» er bygde-romantikk, Grieg-musikk og en hovedperson med et skjær av eventyrhelt. Her ble Peer plassert i et landsens veikryss i slutten av 1990-tallet, hvor hans Mor Åse (Hildegunn Eggen) driver Kverna Kiosk og selger varme pølser. Med dette utgangspunktet ble teatret et opplevelsessenter som trakk publikum med i morsomme shownumre som bukkerittet, bryllupet, bruderovet og så videre, inntil den mer skremmende satiren overtok for eksempel i et 1970-tallspreget snobbegilde i Dovregubbens hall.

Det velkjente stoffet gnistret i kontrast til uventede innslag, - de fleste ble nok overrumplet av at den vemodige scenen med Mor Åses død her ble ledsaget av The Everly Brothers med «Crying in the Rain». Musikkvalget bidro hele veien til å få Peer & Co. til å opptre som våre samtidige, bare gjennom en liten snutt fra Solveigs sang fikk også Grieg sin hilsen. Solveigs (Ellen Birgitte Johannessen) skjebne kunne her tolkes som en rehabilitering, den nesten provoserende passive venteholdningen gir resultater: I sluttscenen er det Solveig som har kontroll over situasjonen.

Tittelrollen tolket Christian Skolmen og skapte en livlig og robust Peer med sans for slaraffenliv – men også med lynglimt av smertefull innsikt. Denne Peer blir egentlig ikke mye eldre med årene, han bor i det lengste hjemme hos mor og viker unna når alvoret melder seg. Men møtet med en upåvirkelig Knappestøper (Arne O. Reitan) han han ikke bløffe seg bort fra.

Sterke versjoner

Oppsetningen ga viktige impulser til justering av vårt syn på Peer. Men det var kanskje den imponerende rammen som festet seg sterkest i minnet. «Endelig kommer en oppsetning som fullt ut spiller på at Trøndelag Teater har landets mest fleksible scenerom», konkluderte vår anmeldelse.

Tidligere har Trøndelag Teater hatt «Peer Gynt»-oppsetninger som gir 2000-versjonen hard konkurranse om å komme med på – Ti på topp-lista.  I 1985 gjorde regissør Terje Mærli et spenstig grep blant annet ved å la Peer bli spilt av hele fem skuespillere i en oppsetning med nyskrevet musikk av Henning Sommerro. Det ble både kritiker- og publikumssuksess.

Stor suksess var også oppsetningen Stein Winge laget i 1973 – betegnet som en grensesprengende forestilling – ikke minst takket være urkraften Espen Skjønberg utfoldet i tittelrollen.

Martin Nordvik