Feiringen av Agnar Mykles hundreårsjubileum har pågått i hele år. Begivenheten markeres også under Trondheim litteraturfest denne uken. Kjente og ukjente Mykle-tekster leses og kommenteres. Kanskje også noen rekker å si noe om artikkelen: «Menneske eller hingst?» som nylig dukket fram fra tidligere russeavisredaktør Ole Jacob Raads (78) gjemmer.
Han har tatt godt vare på originalmanuskriptet og korrespondansen med Mykle fra 1956. På neste side forteller han om kontakten med Mykle og om årsaken til at artikkelen akkurat nå hentes fram i lyset.
Her er Raads historie:
Den 1. oktober tok jeg frem et nesten 60 år gammelt manuskript. Det hadde forfatter Agnar Mykles egne overstrykninger med maskin og med rettelser med både penn og blyant, og det slo meg at dette kunne jeg kanskje ha litt moro med. Derfor gjorde jeg noen små forberedelser før jeg om kvelden dro til klubbaften i Harmonien, hvor gjest var språkprofessor og forfatter Helene Uri som kåserte om Agnar Mykles diktning. Hun sa blant annet at hun hadde hørt at Mykle holdt seg til «standard talemål».
Under den påfølgende middagen tillot jeg meg å ta ordet, «da jeg vel var den eneste i selskapet som ved selvsyn, for ikke å si «selvhør», kunne bekrefte at dette med standard talemål var korrekt». Jeg syntes å ane en viss overraskelse hos kåsøren. Jeg spurte så om hun under sine dypdykk i Mykles forfatterskap hadde kommet over en artikkel med tittelen «Menneske eller hingst? – Betraktninger over kjærlighetens vesen». Det hadde hun ikke. Jeg sa at «det kunne det sikkert bli en Raad med, da jeg hadde manuskriptet». Da var jeg ikke lenger i tvil: Hun var meget overrasket. Jeg refererte også fra et brev Mykle hadde skrevet til meg. Deretter fikk hun høre årsaken og fikk overlevert et eksemplar av artikkelen og, som «dokumentasjon», en kopi av brevet. Etterpå kom hun fra sin hedersplass og takket meg, og da vi skiltes fikk jeg en dobbelt klem, så mine forberedelser var så absolutt umaken verd.
Artikkelen hadde Agnar Mykle skrevet etter oppfordring av meg. Da jeg var blåruss i 1956, var jeg redaktør av vår russeavis «Tidens Regn». Jeg mente at det måtte være 25-års jubileum for avisen, og det måtte det vel gå an å gjøre noe ekstra ut av? Jeg gikk på biblioteket for å se hvem som hadde vært redaktører før meg, og – under over alle undere – en av dem var Agnar Mykle! Det smakte av fugl ... Etter å ha utgitt to romaner som var meget «vovet» etter tidens norm, var han allerede et hett navn, berømmet i mange kretser og beryktet i andre.
Men Mykle bodde i Oslo, og da den tids rikstelefonsamtaler til Oslo var skammelig dyre for en russ, overlot jeg oppgaven med å kontakte Mykle til vår president Fred, Fredrik A. Udbye, som skulle til Oslo på et møte for blårusspresidenter. Fred gjorde jobben og kom opprømt tilbake og meldte at Mykle var positiv, så jeg sendte ham et brev og takket.
Få dager senere kom artikkelen og et brev hvor det bl.a. sto: «Nu er det ikke sikkert at artikkelen er i vanlig russe-gate, det er jo en tid siden jeg selv var russ. Egentlig morsom er den ikke, skjønt den har et parti – på side 4 – som har humor i seg. Men ellers skulle det ikke forundre meg om denne artikkelen kan forsvare sin plass nettopp i et jubileumsnummer av russeavisen; det skulle heller ikke forundre meg om redaksjonene nettopp denne gang fant på å bryte linjen og ta inn en seriøs artikkel. Derimot ville jeg bli meget forbauset om dere skulle avvise den fordi den ikke var gått igjennom sensuren. I så fall må du slåss for den».
I et PS skrev han: «Som du ser, har jeg skrevet en liten innledning (om meg selv) til artikkelen. Den skylder dere leserne, og den skylder dere meg. (Den skal være mitt eneste honorar hos Tidens Regn.).»
Den 18. mai sendte jeg Mykle et takkebrev. Det hadde jeg all mulig grunn til. Artikkelen slapp fint igjennom, og etter positiv omtale i Adresseavisen solgte avisen så det var en fryd. Ikke minst takket være Agnar Mykle kunne 30 russ leie en buss og betale hotellrom for alle på en tre ukers tur til Paris, og til og med utdele lommepenger ved avreisen. Tar jeg ikke feil, var det hele 50 kroner til hver! Dessuten hadde Mykle invitert meg med venner til en aften hjemme hos seg, så mine forventninger til turen var store.
Da vi om ankom til Hotell Atlas i Oslo, fikk noen en pangstart på kvelden, – andre det motsatte: Direktør Holmen ved TØG hadde nemlig mottatt eksamenskarakterene våre som ble lest opp. For meg ble det pangstart, og bedre skulle det bli, for etterpå tok jeg, en venn og to venninner fra klassen en taxi til Mykles på Abildsø.
Vi ble hjertelig mottatt og hygget oss med fenalår, øl og dram. Og hadde vi vært «De’s» før (pr. brev), så gikk det fort over. Vi slapp «å knipe en lapp i (russe)kassa» for drikkevarer som Mykle hadde foreslått i sitt brev, for min stolte far hadde sendt med oss en flaske Eau de Vie Monopole.
Det ble en minneverdig aften sammen med Agnar og Jane, og vi fikk også et lite innblikk i «bestet» som Mykle refererte til i sitt brev, og som kom til å hete «Sangen om den røde rubin».
Ved avskjeden var stemningen så løftet at kun det beste var godt nok, så vi sa til taxisjåføren: «Kjør oss til Slottet!» Der steg vi av, og vandret pent og pyntelig – men fremdeles løftet – til Hotell Atlas nederst i Carl Johans gate.
Et slikt minne får et langt liv.»
Les om Agnar Mykles unge år i Trondheim
Her kan du lese Mykles artikkel i russeavisa. Den er gjengitt i forståelse med Mykles familie.
«Menneske eller hingst
- betraktninger over kjærlighetens vesen»
Bjørnstjerne Bjørnson er en større og interessantere dikter enn man får inntrykk av, når man leser ham som en del av artiumspensum. Gymnasiets vesentlige oppgave synes å være denne: å tvinge de unge menneskers neser så tet nedtil læreboksiden at de ganske mister synet for både livet og diktningen. (Hensikten må være å lamme de unge menneskers evne til undring og opprør, d.v.s. å frembringe den perfekte kontorist.) Det tar et robust menneske omkring 10 år å overvinne virkningene fra gymnasietiden. Noen mennesker overvinner aldri disse virkningene; de gjenoppdager aldri diktningen og livet, de bruker resten av sitt liv til å lese aviser og løse kryssord.
Selve skolevesenet er ødeleggende for ungdommen. Men ungdommen bærer også selv en del av skylden for det umenneskelige som preger ungdomstiden. Man pleier å omtale ungdommen som menneskets «gylne» tid. På en måte er det sant: det var da man hadde de store mulighetene (som man ikke var voksen nok til å bruke). Men stort sett er det et falskt bilde. Det er barndommen som er menneskets gullalder. Da vi var barn, var vi sanne og oppriktige; vi ble ledet av de voksne, men vi lette efter sannheten som den var, ikke som den forskriftsmessig skulle være. Som barn var vi sanne, gode, selvstendige, ærlige, nysgjerrige, vi var personligheter.
Med skolegangen kommer et omslag, og ikke til det bedre. Da oppgir vi, av redsel for ikke å være på høyde med de andre, vår egen opprinnelighet og vår naivitet. Vi skotter oss rundt, for å se om vi er i overensstemmelse med de andre. Holder min kropp mål? Holder min karakterbok mål? Holder min dress mål? Holder min mandighet mål? Vi bøyer nakken for kravet fra de andre, vi lar oss knekke under masse-mentaliteten; barnet som var fritt, blir i ungdommen til slave. Ungdommen er svinets alder.
Det har vært stunder hvor jeg har ønsket jeg kunne lukke øynene for det som skolens press, mine kameraters press, og min egen unnfallenhet lot meg oppleve i ungdommen. Men de friske husker, der er bare de syke som glemmer. Jeg er meget frisk.
Det er bare en ting som forsoner meg med ungdomstiden. Det er kjærligheten.
Bjørnson ville ikke ha vært den dikter han var, om han ikke nu og da kunne skrive hårreisende ting. Jeg grep ham en gang i en grov usannhet. Det var ved gjennomlesningen av en av hans korte fortellinger, hans egen barndomserindring om hingsten Blakken. Linjene lyder:
«I disse forhold og omgivelser fødtes Blakken! Hans mor var en stor, rød hoppe fra Gudbrandsdalen, alles fryd som så henne; hans far var en galning av en sort fjordhest, som på et fremmed sted hvor de drog sorgløse forbi med hoppen, brøt skrikende ut av skogen, og over gjærder og grøfter kom og tok hvad hans var, med kjærlighetens ret.»
Bjørnson kan ikke ha vært ved full bevissthet da han skrev de siste tre ord: «med kjærlighetens rett», eller han må ha gitt uttrykk for den dagdrøm som ligger skjult i enhver blyg, sky, tilbakeholden ung mann, dagdrømmen om å kunne storme på uten betenkning, dagdrømmen om å være den hensynsløse hingst.
Sannsynligvis har enhver gymnasiast erfart hva kjærlighet er. Han kan ikke i ord forklare hva kjærligheten er, likeså litt som han kan si hva lyset er. Han kan bare trygt si, hva kjærlighet ikke er. Kjærligheten er ikke å være hingst.
For en ung mann ligger det i denne erkjennelse en slags håpløshet. Vemodet, sorgen og bitterheten kan overmanne ham så sterkt, at han i desperasjon virkelig opptrer som hingst. I så fall vet han at efterpå, og bitrere enn før, at det han vant ikke var kjærlighet.
Det en hingst legger for dagen er brynde. Og jeg kan ikke si noe ondt om brynden, uten dermed også å snakke ondt om jorden, livet, Vår Herre, spebarna, og de nyfødte føll. Uten brynde kan ingen av hankjønn, det være seg en mann eller hingst, lage avkom. Livets videreføring, blant mennesker og hester, garanteres utelukkende ved brynden. Ta brynden vekk, og livet vil dø ut. Evnukker og vallaker, hos dem er livsens magasin skåret bort, de er levende døde.
Men kjærligheten?
Det har vært sagt, sogar av en så stor dikter som Anatole France, at «fryktsomhet er en stor synd mot kjærligheten».
Det er tydeligvis flere enn Bjørnstjerne Bjørnson det har rablet for. For går man til kjærlighetens vesen, vil man i dens innerste kammer nettopp finne fryktsomheten.
Enhver ung mann som har følt kjærligheten, har nølt.
En hingst nøler ikke.
Den forelskede unge mann er et hjemløst, forvirret, fryktsomt menneske, Derfor er han også så lett et bytte for kameratenes forakt.
Jeg husker fra gymnasietiden, vi var i samlet lag, vi var lett beruset, vi var i svinets alder. En av de tilstedeværende kom til å røbe sig, han fortalte om en forelskelse. Om det var blitt til noe? Nei, det hadde bare vært en forelskelse. (Bare!) Vi lo ham ubarmhjertig ut, vi overskyllet ham med vår hingste-latter, han sank under våre hovslag. Der var noe i hans ansikt som lot oss ane at han et øyeblikk tenkte på å stå op, reise seg, og i stolthet vedkjenne seg kjærligheten. Men han maktet det ikke. Han dukket seg, skammet seg, krøp ned i stolen, og drakk seg sanseløst full.
Idag vet jeg at han, den fryktsomme, var seierherren. Vi, de innbilte hingstene, var taperne. Min gymnasietid ville vært et bedre og større kapitel i mitt liv, om jeg den gang hadde hatt mot til å vedkjenne meg det beste i en ung mann, hans fryktsomhet.
Kjærligheten karakteriseres ved lengselen, ved håpet, ved drømmen. I det øyeblikk hvor kjærligheten oppfylles, har den en iboende tendens til å ville avgå ved døden. Det som følger efterpå, kan i beste fall bli vennskap. Dette kan enhver mannlig gymnasiast erfare ved å betrakte sin egen far ved middagsbordet. Denne mann, faren, må antas en gang å ha vært forelsket i den kvinne som nu er hans hustru (gymnasiastens mor), han må antas å ha lengtet efter henne, han må antas å ha vært fryktsom i hennes nærvær. Men hvor er nu denne manns forelskelse, hans lengsel, hans fryktsomhet? Rødmer denne mann, der han sitter ved middagsbordet? Stammer han, svetter han, sier han tåpeligheter, dirrer hans hender? Prøver han i fortumlethet å spise suppe med gaffelen, strør han idiotisk smilende sukker på kjøttkakene, skjenker han ekstatisk ølet ved siden av glasset og ned i sitt eget fang? Nei. Akk nei.
En gift mann kan enkelte ganger overraske med et måpende uttrykk i ansiktet. Det er i de øyeblikk hvor han prøver å fatte, hva alt dette ekteskapsliv og familieliv egentlig skulle tjene til. Da minner han i ansiktet om en snild, rynket fuglehund, som nettopp er kommet ut av et kratt: den hadde så sikkert tenkt seg å finne en fugl der inne, men fant bare en gammel sko.
Hingsten har det lettere. En hingst reiser seg på bakbena og oppfyller sin avls-misjon. Når det er gjort, har den sin frihet (selv om det også hos hingster er observert at friheten enkelte ganger må betales med utmattelse). Hingsten overlater til hoppen – og nu og da til bonden – å ha omsorg for føllene. Selv gresser den, løper omkring, drikker av en bekk, bites av klegg, sover. En hingst får aldri tankerynker i pannen, den bekymrer seg ikke om meningen med sitt liv. En hingst har nemlig aldri lengtet.
Når lå en hingst om natten og hvisket sin elskedes navn?
Kjærligheten er en avstands-følelse. Dette vet hver eneste mann som har vandret på jorden. Aldri var kjærligheten så sterk som når den elskede kun eksisterte som en drøm.
En forelsket ungdom er hemmet, han vegrer seg mot å nærme seg den elskede. Han kan se hennes elskede ansikt, men han nøler. Om dagen kan han se henne bak et skole-stakitt, men han vinker ikke. I kveldingen kan han stå gjemt utenfor hennes hus i det håp å se hennes elskede skygge bak et gardin, men han ringer aldri på. Om natten, når han er for seg selv, kan han gripe pennen, men det blir ikke til et direkte brev; det blir til et dikt, eller til en side i den hemmelige dagboken.
En gang skal enhver ung mann, med undring og kanskje med redsel, erkjenne at orgasmen er kjærlighetens fiende. Hvorfor? Spør uglen, ditt hjerte, og de tolv apostler.
Bjørnstjerne Bjørnson har levert den uhyrlige påstand, at en hingst bedekker en hoppe med kjærlighetens rett.
Kjærligheten fins ikke blant dyrene. Ti Vår Herre gav ikke dyrene evnen til lengsel. Det var ikke dyrene han kalte til forsvar for det umulige.
Men Bjørnson sa ikke bare: med kjærlighetens rett. Hans feiltagelse går meget dypere, helt ned i det absurde. Han sa nemlig: med kjærlighetens rett.
Vi mennesker kan hevde en innbilt eller virkelig rett til så meget. Retten til arbeide. Retten til å få sløyfet nynorsk stil til artium. Retten til fri universitetsutdannelse. Retten til syketrygd. Retten til alderdomstrygd.
Det er bare én rett som mennesket aldri kan hevde. Retten til kjærlighet. Denne rett eksisterer ikke. Det vil enhver mann erkjenne som i kjærlighet forsøker å ta seg selv til rette.
Kjærligheten kan defineres derved, at den er fullstendig rettsløs. Ingen trygger den, ingen kan oppdage den, ingen kan oppfinne den. Plutselig er den der; eller den er der ikke. Kjærligheten er et under. Den er som regnbuen på himmelen. Kan Norges Storting noensinne vedta en lov som sikrer oss retten til regnbuen?
Det må være over tyve år siden jeg elsket en blond pike i Trondhjem. Jeg var gymnasiast, altså sky og meget fryktsom. Hva jeg lærte i gymnasiet i timene husker jeg ikke, og de kunnskapene har heller ikke vært meg til meget nytte. Derimot satt jeg i flere år og drømte om en blond pike; minnet om hennes uutgrunnelige smil forfølger meg fremdeles og får mitt velbrukte hjerte til å sitre. Jeg gikk så langt at jeg på forskjellige vis gjorde henne oppmerksom på min eksistens. Men jeg røbet aldri mine innerste håp, og jeg rørte henne ikke.
Denne piken elsker jeg fremdeles, og jeg bærer hennes bilde i mitt hjerte. Bildet av henne var mitt livs utrustning, uten kjærlighet til henne ville min ungdom nesten totalt ha vært en svinete alder, uten bildet av henne ville kanskje mitt liv ha forblitt like kjærlighetsløst som en hingsts.
Jeg har ikke skrevet disse linjer til henne. Jeg vet jo ikke engang om hun husker meg. Dessuten er hun antagelig gift, og hennes ektemann setter sannsynligvis ikke pris på at hans hustru får offentlige kjærlighetsbrev. (I dette øyeblikk kan jeg plutselig se for meg hennes ektemann, han sitter ved middagsbordet sammen med henne. Med helt stø hånd rekker han henne sauseskålen, som om det var verdens mest naturlige sak.)
Jeg har skrevet disse linjene til dem som er gymnasiaster i dag. Jeg ville gi dem det budskap, at det beste man kan skaffe seg i gymnasietiden, og meget verdifullere enn S til artium, er en sunn ulykkelig forelskelse.
Man er tyst i et hus hvor det ligger en død. For døden bøyer vi oss. Man er tyst når fedrelandets flagg heises på hel stang efter fem års undertrykkelse og okkupasjon. For det landsomfattende fellesskap bøyer vi oss. Hvorfor skulle vi da, med hovtramp og knegging, splintre kjærlighetens under?
Er den forsinkede kjærlighet til en avdød et større under enn kjærligheten til et levende menneske? Er kjærligheten til fedrelandet, som jo dypest bare er kjærligheten til den mat vi spiste som barn, et større under enn kjærligheten til et levende enkeltmenneske? Nei. Kjærligheten var og er og skal alltid være det vakreste og det største.
Møter du kjærligheten hos deg selv, eller merker du en dag at din kamerat er forelsket, så verg kjærligheten ved din stillhet. Trå varsom, unge mann, ti du er i hellig luft, gå tyst på tå og blott ditt hode.