Grunnleggende menneskelig usikkerhet gjør at alt kan bys frem på et marked. Det er ingen fare for legemiddelindustrien med det første.
Aftenpostens redaksjon og spalter har kokt etter at avisa hadde oppslag om at maur i rumpa ble sykdom i dagens samfunn. Adresseavisen har oppslag tirsdag 14. oktober om at ADHD-medisiner skrives ut dobbelt så ofte i Sør-Trøndelag som i Oslo. Så kan jeg legge til at også Nord-Trøndelag ligger veldig høyt når det gjelder forskrivninger av ADHD-medisiner, men også har et langt høyere forbruk av for eksempel demensmedisiner enn resten av landet. Hva skyldes det?
Først: Distriktene tømmes for ressurssterk ungdom. Oslo har derfor en mye yngre, friskere og høyere utdannet befolkning enn for eksempel Nord-Trøndelag. Sykeligheten i et samfunn er dog ikke bare et produkt av arv og miljø, men også det eksisterende diagnose-repertoar i de diagnostiske manualer som brukes av psykologer og leger, og ikke minst volumet på helsetjenester i samfunnet. Spissformulert kan en si at dess flere helsetjenester og større lege- og psykologtetthet, dess mer ADHD og andre sykdommer. I løpet av de siste tiårene har diagnostiske manualer som ICD og DSM (håndbøker i diagnosesetting) fått kraftig forøket sitt repertoar. Et vell av nye sykdommer er kommet til: ADHD, bipolar lidelse II, ulike personlighetsforstyrrelser, og så videre. Og stadig nye sykdommer venter på å bli legitimert; som for eksempel kronisk tretthetssyndrom (ME), eller kronisk fatigue som lidelsen også kalles, el-allergi og andre diffuse tilstander.
Felles for mange av de nye tilblivelser i sykdomspanoramaet, er en søken vekk fra den psykologisk forklaring. Det er her «etterspørselen» ligger etter den biologiske vendingen i medisinen. De færreste vil ha merkelapper som deprimert og hysterisk på seg. Psykoanalysen får dårlige konjunkturer når industrien blir en viktig driver. Men det er også pasientene. Derfor søker både pasient og behandler mot en somatisk forklaring på elendigheten. Sånn sett er også sykdommer mer enn sykdom per ce, og like meget fortellinger om identitet eller fravær av denne. Nye diagnoser kan således dekke behovet for en meningsfull forklaring for dem som mislykkes sosialt og yrkesmessig. Diagnoser kan gi påfyll til et skrantende selvbilde hos den som ønsker å se seg selv som et skapende og dynamisk individ i tråd med medienes fortellinger. Ve den som utfordrer disse diagnosene.
I 1955 gikk det en «epidemi» gjennom sykepleierstaben i the Royal Free Hospital i London. Den førte til lukking av sykehuset i tre måneder. Om lag 300 ansatte var affisert av vage nevrologiske symptomer. Ingen døde, og merkelig nok ble ingen pasienter rammet av «sykdommen». Men «sykdommen» ble beskrevet som en godartet form av encefalomyelitt – altså tilsvarende vår tids ME (kronisk utmattelsessyndrom). Trolig var det et utslag av klassisk hysteri, slik et britisk medisinsk tidsskrift modig hevdet under stor motstand fra sykepleierne på sykehuset.
Sammensatte plager av utsatthet og tristesse finner altså sitt språk gjennom globale eller lokale diagnoser. En mer eksotisk variant var skapelsen av den såkalte female sexual dysfunction, som skulle gå medieverden over som en farsott. Kortversjonen er at legemiddelindustrien i børsrusen etter viagrasuksessen så for seg en rosa pille for kvinner som skulle innbringe nye milliarder dollar. Men for å få en medisin til å bli en kassasuksess, trenger man en diagnose. Et av de første målene industrien satte seg var å få på plass en vitenskapelig artikkel i et anerkjent medisinsk tidsskrift. Håndplukkede deltagere fra industrien, medisinsk klinikk og forskningen tok nå del i den første konsensuskonferansen i regi av American Foundation of Urologic Disease. Deltakerne på Boston-konferansen kom til enighet om innholdet i diagnosen. Her ble trivielle kvinneplager, som vel kunne ha tusen naturlige forklaringer, innbakt i diagnosen. Kvinner som hadde menn som de etter hvert hadde mistet lysten på, var nu syke per definisjon.
Konsensuskonferansen munnet året etter ut i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet, Journal of American Medical Association (JAMA). Der ble det konkludert med at 43 – førtitre prosent – av kvinner mellom 18–59 år hadde «sykdommen» (ja, du har lest riktig!). Og noen år etter at artikkelen sto på trykk i JAMA, kunne man lese i Adresseavisen, et redaksjonelt oppslag om den rosa pillen mot kvinnelige seksualforstyrrelser. Avisa gikk god for tallene i JAMA-artikkelen.
Dette reduksjonistiske perspektivet – det vil si man velger biologiske forklaringer i stedet for sosiale, kulturelle og økonomiske – ble ytterligere skjerpet med DSM IV, som kom i 1994. DSM V forsterker dette. WHOs versjon ICD-10, som i stor grad brukes av norske diagnostikere, har tatt opp i seg dette synet. Det biomedisinske synet legitimerer i stor grad medikamentell innsats fremfor politiske, økonomiske og pedagogiske tiltak. På nittitallet ga det seg utslag i en eventyrlig inntjening for industrien på de såkalte «lykkepillene». Etter århundreskiftet har det kommet nye popdiagnoser som lettere former for bipolar sykdom og personlighetsforstyrrelser som har gitt betydelig inntjening og kompensert for mettingen av markedet for lykkepiller.
Denne korte teksten viser at den grunnleggende menneskelige usikkerhet gjør at nærmest alt kan bys frem på et marked. Og som det heter i et munnhell: De som ennå er friske er det fordi de ikke er tilstrekkelig utredet.