Vi liker alvorlig musikk og alvorlige artister i Norge. Musikere som kan faget sitt og ikke tøyser det til.

Den musikalsk bråmodne Aurora Aksnes fra Bergen faller definitivt i den kategorien, med sin intense, dyptloddende og atmosfæriske popmusikk.

Som om ikke hypen rundt 18-åringen var stor nok i utgangspunktet, twitret superstjernen Katy Perry, som har flest følgere på Twitter i hele verden, sin nesegruse beundring for stortalentet for bare to dager siden.

Det førte til 2000 mennesker og fullt hus på Sentrum Scene, rammebetingelser som kan ta luven av langt mer rutinerte artister enn Aurora. "Herregud, så mangen folk", utbryter hun, men det viser seg likevel at hun har fullstendig kontroll – godt hjulpet av kremlyd.

Aurora synger virkelig helt guddommelig, på et nivå som knapt burde vært mulig for en 18-åring, i skjæringspunktet mellom Susanne Sundfør og Carnberries' Dolores O'Riordan. Håndbevegelsene hennes følger musikkens opp- og nedturer, svingninger og vinkler – og hun blottlegger en total innlevelse i musikken. Det er ikke ofte en får den samme følelsen av nødvendighet når en ser unge artister, men dette er åpenbart noe Aurora må gjøre. Alt dette er nok til at hun antagelig vil få seksere i fleng for denne konserten. Det går an å skjønne.

Men så er det et eller annet som skurrer litt hos meg. Låtmaterialet er solid, men mangler tydeligheten til å være like uangripelig som framføringen. Etter to-tre låter sniker det seg også inn en følelse av at kontrollen og perfeksjonismen også kan virke hemmende – ved å omfavne den gir hun slipp på en livgivende lekenhet som kunne gjort det hele mindre knugende.

Den sprudlende personligheten som kommer til uttrykk mellom låtene kolliderer med den strenge artisten. Hun går fra å være en vimsesjarmerende 18-åring til å låte som hun er 33 så snart musikken starter – en kontrast som er fascinerende, men som får meg til å ønske litt mer av den første også i musikken.

Da er det desto flottere og mer befriende når hun på siste låt slipper seg selv og bandet løs i settets desidert mest poppa og livlige øyeblikk – og når håndbevegelsene byttes ut med hemningsløs, spontan dans. Da blir det medrivende og gøy også, ikke bare kontrollert og imponerende.

Det er lov å være ung.