Den unge trioen FOG (en forkortelse for «Frukt og Grønt») vant for drøyt tre uker siden den tradisjonsrike bandkonkurransen «Trøndersk».
Senere har de rukket å varme opp både for Johndoe og Det Gurgles. Det hviskes om et band utenom det vanlige. Om et band som er kommet adskillig lengre enn alderen skulle tilsi, og som har «det lille ekstra». Vi måtte finne ut mer, og nysgjerrigheten ledet oss til «Huset ved havet», en ombygd garasje med bandutstyr og senger helt nede i fjæresteinene ved Djupvika.
Der inne forteller Trym Solan Renolen (17, trommer), Gaute Hammer (16, gitar) og Henrik Elvis Hepsø (16, gitar og vokal) at de har eksistert i halvannet år. Gaute og Trym kjente hverandre fra før, så møttes Gaute og Henrik på musikkskolen. En trommelærer anbefalte Trym for Henrik, og dermed ble det et band. Ikke bare det, de ble bestevenner.
– Vi er mer eller mindre brødre, vi nå. Jeg har ingen nærere venner enn Trym og Gaute, sier Henrik.
Krangler om damer
– Det hadde ikke vært det samme uten vennskapet. Vi deler alt med hverandre, men krangler mye også.
– Om hva da?
– Mest damer! Og om andre ting som skjer på fritida. Lite om bandet og musikken, egentlig.
Norsk fra første dag
Selv om de startet på første øving med å spille en Black Keys-cover, var det alltid helt uaktuelt å bli et coverband.
– Jeg husker at Henrik var veldig klar på det – vi skulle synge på norsk og vi skulle lage vår egen musikk. Ikke noe tull. Og det ble det ikke heller, sier Trym.
– Hadde du noen norske forbilder?
– Jeg hadde hørt masse på Johndoe, det var de som gjorde at jeg ville starte band. Selvfølgelig mye på Jokke og Raga, forklarer Henrik. Bandet legger til at de i det siste har hørt mye på Blomst og Honningbarna – før de kommer opp med en rekke betegnelser på hva de kan høres ut som på en gitt dag eller låt. «Visepop» slenges ut, det samme blir «UFFA-punk», «seig Pink Floyd-inspirert støy» og «psykedelia». De er enige om at de har gått fra å ligne mye på Jokke til å ligne litt mer på John Olav Nilsen.
Tekster om livet
Én fellesnevner er at Henriks tekster handler om hans eget liv. Om dårlige fester og om å starte på nytt.
– Mitt liv, rett og slett, men samtidig noe andre kan kjenne seg igjen i, forklarer Henrik, som forteller at han har fått gode tilbakemeldinger på tekstene.
– Vi synes i alle fall de er geniale, samstemmer Trym og Gaute, som mener tekstene og musikken går hånd i hånd.
– Jeg er kanskje ikke så flink med tekster, men jeg kan bidra med å legge følelser og opplevelser i musikken – det blir min måte å fortelle en historie på, sier Gaute.
Stigende liverykte
Bandet har jobbet hardt med å etablere en gjeng følgere som kommer på konsertene, og er oppe i et anselig antall – de fleste fra miljøet rundt ISAK og i alderen 15–23 år, ifølge dem selv. Bandet føler seg ikke som alle andre, de fleste på samme alder er for eksempel ikke skikkelig opptatte av musikk.
– På ungdomsskolen kjente jeg bare tre stykker som var interesserte i musikk, sier Trym.
– Det var Gaute, broren hans og... ja, det var kanskje bare to, ler han.
De vet om folk i andre band, men synes for mange går for de trygge løsningene med klassisk besetning og tekster på engelsk. Mange av dem ser ikke engang spesielt musikkinteresserte ut.
– Ikke at de er dårlige, men de mangler kanskje sjela?
– Hva er sjela til FOG?
– Det må være gleden av å spille foran publikum. Føle at det går bra, se at publikum liker det de hører og slenger seg i veggen, mener Trym.
– Når du får frysninger av noe du sjøl har laga, gliser Henrik.
Studio neste
Snart går bandet i studio for å spille inn en debutsingel eller -EP, produsert av Johndoes Jonas Skybakmoen. Bandet sier ja til så å si alt av spillejobber, og har rukket å spille for fagstaben på rådhuset og på en doktorgradsmiddag. De har rukket å høste både gode og dårlige erfaringer, men bedyrer at de alltid gir alt, selv med bare fem stykker til stede i salen.
– Nå er det blitt sånn at folk vi aldri har sett før kan tekstene og synger med på låtene, forteller Henrik.
– Og det er en utrolig god følelse!
