Arne Mykle var 12 år første gangen han møtte sin far, den senere så berømte og lovpriste, men også utskjelte og straffeforfulgte, forfatteren Agnar Mykle. Motvillig hadde han gått med på å gifte seg med sin gravide kjæreste, men etterpå opphørte kontakten. Mor og barn ble boende i Kirkenes, mens faren flyttet sørover.
– Du kunne hatt gode grunner til å hate din far?
– Et merkelig spørsmål. Det falt meg aldri inn. Verken min mor eller noen i hennes familie baksnakket Agnar. Hvorfor i all verden skulle jeg hate ham? Man må vel være journalist for å kunne stille et sånt spørsmål.
Det første møtet mellom far og sønn skjedde på perrongen, på Østbanestasjonen i Oslo.
– Jeg gledet meg veldig. Helt siden jeg var gammel nok til å forstå at jeg hadde en far, hadde jeg ønsket å kunne treffe ham.
– Omfavnet dere hverandre?
– Nei. Myklebustene klemte aldri. Men Agnar sa siden at han holdt på å besvime fordi jeg så ut som Kjell, lillebroren som døde av giktfeber, akkurat som Ask Burlefots bror Balder i romanen «Lasso rundt fru Luna».
Vulgære journalister
«Nest efter en journalist er en turist det mest vulgære som i verden fins», skrev Agnar Mykle. Det påstås at Arne Mykle kunne sagt det samme. Men uten synbar skepsis åpner han dørene sine for to journalister fra farens kjære hjemby. Selv har han også mange minner fra Trondhjem (byen heter ikke annet i Mykle-familien) – fra det første skjellsettende besøket hos besteforeldrene etter evakueringen fra Finmark i 1944 og fra flere senere sommerferieopphold gjennom oppveksten.
– Men jeg kjedet meg mye, særlig etter at onkel Kjell døde, forteller Arne Bust Mykle.
Denne dampende varme forsommerdagen ligner 77-åringen mest på sitt eget mellomnavn. Hår og skjegg stritter til alle kanter.
Inne i Villa Uskebusk, en laftet tømmerstue på Darbu i Buskerud, er heller ikke stilen utpreget striglet. Idet vi geleides gjennom rommene, siterer eieren sin far, som ofte siterte tegneseriefiguren Dennis når gjester stakk innom: «Det du kaller rot, er livet mitt.»
Å holde orden på hva som er levd liv og hva som er diktning i familien Mykle er heller ikke helt enkelt. Alle som har lest kultromanene «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin», og som samtidig kjenner litt til forfatterens turbulente privatliv, vet at fakta og fiksjon vikles sammen i en frodig miks. I forordet til «Prinsessen på bordet!», en ny samling av farens upubliserte tekster, omtaler sønnen «Lasso rundt fru Luna» som en slekts-krønike, en roman han selv går inn og ut av.
Astrids unnfangelse
I det omfangsrike skjønnlitterære verket fra 1954 har Arne blitt jente og heter Astrid. Unnfangelsen hennes, i duskregn og stikkende blåbærlyng, er betagende skildret. Arne aner ikke om hans unnfangelse skjedde under lignende forhold. Alt i boken er ikke like sant. Gunnhild, Astrids mor, er nok også mye mer vulgær enn Ruth, Arnes virkelige mor.
– Romanen ble omarbeidet flere ganger, og Gunnhild gjort mer usympatisk for hver versjon. Trolig ønsket Agnar å skape en tydelig kontrast til Siv, den nye kvinnen i Ask Burlefots liv. Siv ble helten. Gunnhild skurken.
– Hvordan reagerte din mor på beskrivelsene av henne?
– Vi snakket lite om romanen, men jeg oppfattet henne ikke som bitter. Noe stemte, noe ikke, sier han og frisker opp i bokens historie om kvinnen som beruset og naken trekkes på en kanonlavett gjennom gatene i Indrepollen (Kirkenes). Ruth fortalte i sin tid Agnar om hendelsen. Kvinnen på lavetten var ikke henne, men en offisersfrue på sparkstøtting, kanon full. Historien var velkjent i Kirkenes.
Arne humrer og sender oss glasset med pulverkaffe. Selv leste han «Lasso'n» som 17-åring, eksemplaret har han ennå, direktesendt og med personlig hilsen fra forfatteren. Men møtet med farens særegne språk og fortellerstil gjorde noe med leselysten. Ingen andre forfattere presterte noe lignende.
– Med få unntak sluttet jeg å lese nye bøker. De kjedet meg. I stedet fant jeg frem til klassikerne og glemte forfattere som Hans Jæger, Helge Krog, Nils Kjær og noen til.
Bombesjokk
Arne vokste opp med etternavnet Myklebust, men i morens barndomshjem der besteforeldrene og en tante støttet varmt opp om oppdrageransvaret.
– Jeg følte meg elsket av alle, sier Arne, som fortsatt har klare minner fra årene før og under okkupasjonen. Da krigsutbruddet kom med granateksplosjoner, branner, bombefly og drepte sivile, forsvant mye av tryggheten.
– Den første intense flyalarmen skremte vettet av meg. Sirenen var montert på skolen, der vi bodde i vaktmesterleiligheten. Like etter ble Dampsentralen, tvers over gaten, bombet sønder og sammen. Jeg fikk bombe-sjokk.
Først bombet tyskerne, siden russerne. Nest etter Malta var Kirkenes det stedet i verden med flest flyalarmer under andre verdens-krig. Arne opplevde at nære bekjente, voksne og barn, ble drept og skadet. En bestefar i nabolaget, som lå og sov middag sammen med barnebarnet sitt, ble drept av en granatsplint som trengte gjennom veggen. Barnebarnet var uskadd.
– Jeg pleide også å sove middag med morfar på divanen i stua. Derfor identifiserte jeg meg sterkt med hendelsen. Tilfluktsrom hadde vi ikke. Heller ikke kjeller. Når alarmen gikk, dyttet mormor meg inn mellom frakkene og kåpene ute i entreen. Hun mente at klærne kunne gi beskyttelse.
Arnes familie flyktet fra ildlinjen, først til Elvenes, siden til Bjørnelvdalen. Der bodde de i 1944 da evakueringsvarslet kom, og Ruth bestemte seg for å ta sønnen med til Trondhjem. De andre ble værende. Evakueringen var visstnok frivillig.
«Tirpitz» med slagside
– Jeg var ellevill av glede ved tanken på å reise til farmor og farfar og styrtet ut i bilen som kom for å hente oss. Men noen sa at jeg burde ta avskjed. Flau lusket jeg tilbake til mormor og ga henne en skikkelig klem. Jeg så henne aldri mer.
Reisen ble traumatisk for 7-åringen. Om bord i båten som skulle frakte dem fra Tana-fjorden til Tromsø, tok redselen for flytende miner helt overhånd. Han nektet å sove. Fremme i Tromsø ventet helsepersonell med lusekam. Moren ble rasende over en slik insinuasjon om at familiens hygiene ikke var på topp, men lusekammen slapp ingen unna. Natten tilbragte de hos slektninger. Neste formiddag så han «Tirpitz» ligge med slagside ute i fjorden.
– Kanskje drømte jeg alt sammen? Jeg vet ikke sikkert om skipet lå der akkurat da, sier han.
Transporten videre husker Arne lite av, bare at de gikk inn på et tog, og at angsten for mer bombing straks meldte seg. Heller ikke i Trondhjem følte han seg trygg. Men i villaen i Jonsvannsveien var det farfarens, musikkløytnant Ole Elias Myklebusts, jernvilje som skremte mest. Når kokt torsk sto på menyen, forlangte han at gutten skulle spise enten maten smakte eller ikke.
– Jeg hatet både fisken og lukten, akkurat like sterkt som min far, likevel ble jeg tvunget til å spise til jeg spydde. Min mor orket til slutt ikke mer og reiste seg fra bordet og sa: «Dette finner vi oss ikke i.» Ingen hadde sagt noe lignende til min morfar, smiler Arne.
Jaget av svigerfar
I samme periode fikk moren beskjed fra myndighetene om at hun ikke lenger kunne bo hos svigerforeldrene. Hun oppsøkte politiet for å høre årsaken. Det viste seg at svigerfaren var problemet. Lenge hadde han mast på politiet for å få de to finnmarkingene til å flytte.
– Da mor forsto sammenhengen, ble hun så sint at hun anmeldte bestefar for ulovlig oppbevaring av brennevin i kjelleren. Jeg støttet henne fullt ut, forteller Arne.
Etterpå søkte de tilflukt på kino. De så den samme filmen tre ganger etter hverandre, som eneste sivile i salen. Rundt dem satt tyske soldater på alle kanter. Arne kan ennå gjenkalle lukten av fuktig uniformsull. Anmeldelsen førte ikke til særlig rabalder. Bestefarens kjellerlager var ikke så ulovlig likevel. Like etter fant Ruth en leilighet i Innfjorden i Romsdal, der de ble boende frem til freden.
Siden reiste mor og sønn tilbake til ruinene av Kirkenes. Der fullførte han grunnskolen og gymnaset. Siden flyttet begge til Oslo.
Arne Mykle forteller detaljert og bilderikt. Innimellom tar han små avstikkere fra hovedfortellingen og må spørre: «Hvor var vi hen nå?» før han kjapt nøster seg tilbake til tråden.
Vannkokeren fylles, og mer kaffe brygges i krusene. Katten Sølvi smetter inn gjennom dørsprekken fra hagen, etter først å ha forvisset seg om at gjestene er godt voksne. Når matfars fire barnebarn er på besøk, holder hun seg demonstrativt ute.
Elleve år er gått siden Arne Mykle pensjonerte seg fra rektorstillingen ved Buskerud folkehøyskole, litt lenger ned i bakken. Livet som folkehøyskolelærer startet nærmest ved en tilfeldighet etter årene med omreisende dukketeater.
– Turnélivet ble slitsomt, sier mannen, som huskes av en hel generasjon barne-tv-tittere som pappaen til karakterene Pompel og Pilt.
Tok Mykle-navnet
– Jane lærte meg mye om dukketeater. Vi hadde en flott tid sammen, sier Arne og nikker mot eventyrskogen på veggen, en scenedekorasjon laget av Jane Mykle, farens andre kone. Hun var modell for Embla, drømmekvinnen i «Sangen om den røde rubin», fortsettelsen på «Lasso rundt fru Luna.»
Arne var i militæret og hadde fremdeles etternavnet Myklebust da 1950-tallets mest omtalte rettssak pågikk. Retten skulle avgjøre om innholdet i «Sangen om den røde rubin» var pornografisk og dermed straffbart.
Både faren og forlagssjefen var tiltalt. Halve Kultur-Norge møtte i vitneboksen. Arne fulgte det hele på avstand. Ingen hetset ham. Han syntes heller ikke at Mykle-navnet var mer belastende enn at han like etter rettssaken tok navnet selv.
– Hvorfor?
– Moren min giftet seg og fikk et annet etternavn, dermed følte jeg meg litt identitetsløs. Hennes nye navn kunne jeg ikke ha.
– Hvordan har Mykle-navnet vært å leve med?
– Helt greit. Mange har vært opptatt av å fortelle meg hvor høyt de setter min fars bøker.
I samme periode besluttet Arne å kvitte seg med Finnmarks-dialekten. Han øvde litt i smug, før han en morgen gikk ut i verden uten dialekt.
– Å bo på Østlandet og snakke finnmarking ble et paradoks, sier han. Kontakten med faren ble også god, særlig etter at Arne kom opp i voksen alder.
Romfart og latterkrampe
– Han kunne ringe og si at han var pratesjuk. Vi snakket mye sammen, ofte om romfart som Agnar var ekstremt opptatt av. Vi lo også masse, sier Arne, og minner om én episode: Faren hadde lest i avisen om en ungkarsbygd som var i ferd med å bli avfolket og som skulle få besøk av en busslast giftekåte kvinner fra Oslo.
– Da så han brått for seg hvilke følelser gjestene ville vekke i tredveårsrunkeren, og vi knakk begge sammen i latter. Vi havnet visst på gulvet mens tårene rant.
Arne Mykle humrer ved tanken, og smilerynkene brer seg ut i den krøllete manken.
Vi minner om at runking, og bæsjing, er tema for enkelte av tekstene i den nye boken også. Og at noen anmeldere synes det blir i meste laget.
– Ja, jeg ser det. Men dette er jo fryktelig morsomme tekster. For Agnar var ikke det viktigste hva han skrev om, men hvordan han skrev om det.
– Hvordan bør vi feire neste års hundreårsjubileum for Agnar Mykle?
Arne Mykle tenker seg litt om.
– Kanskje med en skål markjordbær? Den nye boken har en tekst om det også. Men vi må passe oss for kelnere som vil dynke bærene våre i konjakk. Agnar holdt på å drepe én som gjorde det.
– Hva med nyutgivelser av bøkene hans?
– Jeg vet ikke hva folkene i forlaget tenker. De er hyggelige, men jeg kjenner ingen mer.
Albumminner
Timene har gått. Vi har snakket om mye. Om Trondhjem. Om badeturen til Vikhammerløkka da Arne nesten druknet («Det er ikke sant at livet passerer i revy idet du holder på å dø. Du bare aksepterer situasjonen.») Om farmor Emma, tante Sissi og andre slektninger. Om divisjonsmusikken som faren elsket. Om søsknene som holder sammen og om forsøkene på å finne den ukjente søsteren («Sivs» datter) som ble bortadoptert. Om nynorsk og om fotball. Arne er mest opptatt av landslags-fotball. VM skal han selvfølgelig følge.
Vi har også vært ute i den overgrodde hagen der juletrekulene ennå henger på et glissent kirsebærtre, der blåbærlyngen blomstrer tett under luftige trekroner, der barnebarna har sitt eget overnattingsstabbur.
Inne igjen etterlyser vi familiebilder som kan krydre reportasjen. Arne letter på lokket på en romstor plastboks og haler frem et gammelt album.
Et stort bilde av Arne og moren fyller mesteparten av første side. Et mindre bilde av
Agnar Mykle i studentlue er limt inn ved siden av de to.
– Mor tok meg med til fotografen hvert år. Matrosdressen kom fra farmor Emma, sier Arne og blar videre til et stupebilde.
– Dette tok Agnar. Han var opptatt av at jeg skulle lære å stupe. Fra 12-årsalderen besøkte jeg far, Jane og småsøstrene mine hver sommer.
– Hva har foreldrene dine betydd for deg?
– Min mor var den viktigste personen i livet mitt. Jeg var svært glad i henne. Som voksen fikk jeg også et nært forhold til min far. Men da han lå der på dødsleiet, var jeg litt i tvil om det var et kyss eller en kilevink han burde få, sier Arne, og minner om at hans far sa akkurat det samme om sin far da de skiltes siste gang.
