Et flertall av landets biskoper ønsker å vie mennesker av samme kjønn. Men slik blir det ikke. Hensynet til kirken går foran hensynet til de homofile og lesbiske.
Nok en gang står kirkens forhold til homofile på kartet når Kirkemøtet samles i Kristiansand neste uke. Hva er det egentlig med kirken og de homofile, kan vi spørre. Det finnes knapt noen annen institusjon i samfunnet som har mer trøbbel enn kirken med å akseptere at ikke alle mennesker passer inn i formelen mann og kvinne i livets mest intime forhold.
Forholdet til homofili har ridd kirken som en mare i tiår etter tiår. I det sivile samfunnet har holdningene til homofile gradvis endret seg i retning av økende aksept og likestilling. Kirken har kommet halsende etter, men det har alltid resultert i haltende vedtak med et forbehold. Slik var det da kirken endelig kunne akseptere at folk som lever i homofilt samliv kan få praktisere som prest i kirken. Det kan de nå få etter kirkemøtet i 2007, hvis bispedømmet aksepterer det. Men kirken som helhet er ikke moden for å akseptere at praktiserende homofile også kan praktisere sakramentene.
Med den nye ekteskapsloven fra 2009 ble kirken tvunget til å bestemme seg for om det er forenlig med evangeliet å vie homofile. Som kjent sidestiller den nye loven ekteskap mellom likekjønnede med ekteskap mellom mann og kvinne. Skal kirken, som har vigselsrett, også vie mann og mann, kvinne og kvinne? Etter dagens ordning kan den enkelte prest ut fra sitt eget «pastorale skjønn» gi homofile som er borgerlig viet, en forbønn for å gi det nygifte paret en himmel over ekteskapet. Men det må for all del ikke ligne på en vielse.
I fjor høst hadde biskopene temaet oppe på sitt Bispemøte. Tidligere bispemøter har diskutert ulike sider om forholdet til homofile utallige ganger. Siden 1973 er det laget ikke mindre enn 21 utredninger om problemet. Den siste var den samlivsetiske utredningen «Sammen». Kirken og biskopene har i rettferdighetens navn gått en lang vei på alle disse årene. I 1954 omtalte Bispemøtet homofile handlinger som «perverse og forkastelige ting». Homoseksualitet ble karakterisert som en «samfunnsfare av dimensjoner». Slik snakkes det ikke om homofile i kirken lenger, i alle fall ikke på de liberale toppene.
Bispene er splittet i synet på vigsel av homofile. Et flertall på sju, med blant andre Nidaros-bisp Tor Singsaas og preses Helga Byfuglien, uttalte på Bispemøtet i oktober at «det ikke er tilstrekkelig læremessig grunnlag for å avvise at homofile kan ordne sitt samliv etter dagens ekteskapslovgivning i Norge.» Ut fra dette anbefalte flertallet å utvikle en liturgi som gir likekjønnede par anledning til å bli viet i Den norske kirke.
Da var det vel bare for de homofile å heise det fargeglade flagget sitt og rope hurra? Nei, det er ikke slik at flertallet nødvendigvis har rett. I kirken liker man ikke åpen uenighet, men et mindretall på fire i Bispemøtet er dypt uenig. «Å definere likekjønnet samliv som ekteskap vil innebære et radikalt brudd med det som alltid har vært kirkens lære, og vi kan ikke se at det finnes teologisk grunnlag for å foreta et slikt brudd.»
Her står bispekollegiet altså for to diametralt motsatte syn samtidig. Hva gjør man da? Jo, man lager et kompromiss. Av hensyn til kirkens enhet. Når uenigheten er så dyp, kunne man risikere å splitte kirken fra toppen og ned til grunnfjellet. Over alle hensyn står hensynet til en hellig, felles, allmenn kirke. Derfor kommer Bispemøtet med sitt store men. Biskopene forholder seg til at «samholdet er satt på en stor prøve», og at kirken må finne en løsning som kan virke mest mulig samlende. Og løsningen kan være «å utarbeide en forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap». Men forbønnen må ikke få preg av en vielsesliturgi, heter det også i anbefalingen.
-Altså status quo, fastslår stipendiat Gyrid Gunnes ved Diakonhjemmet høgskole i Oslo. Hun har tidligere vært studentprest ved NTNU og har ledet forbønnsseremonier for likekjønnede par. Fortsatt må homofile par som ønsker å vies i kirken, gå til byfogden først. Så kan de lete seg frem til en prest som «ut fra sitt pastorale skjønn» er villig til å lede en forbønn for dem. For mange par spiller det liten rolle. Men for andre er det et sterkt ønske å få kirkens velsignelse av sitt forhold. Nå må de fortsatt gå på tiggerferd hos prestene for å få en forbønn for sitt samliv.
-Homofile par har fått en institusjonalisert tvang til å tigge villige prester om forbønn. Det finnes ingen rettferdighet i dette, mener Gunnes. Hun ertet på seg mange i kirken da hun sa at hvis kirken ennå ikke er i stand til å behandle homofile på lik linje med heterofile par, får den heller si fra seg retten til å vie folk. Det ville være trist, men det er bedre enn den urettferdigheten kirken praktiserer overfor likekjønnede par, mener hun. Kirken er den eneste institusjon i samfunnet som mener at det er ok å leve med to syn på homofile. -Vi kan godt leve med diskriminering, det er det Bispemøtet sier med sitt todelte vedtak. Tenk om idrettsbevegelsen hadde sagt det samme?
Da hadde det nok blitt ramaskrik. Men at kirken sier både ja og nei til homofile i nesten samme åndedrett, det er vi blitt vant til. Det gjorde kirken også da Kirkemøtet i 2007 vedtok at prester som levde i homofilt samliv kunne få jobb i kirken. Men det er opp til hvert enkelt bispedømme om de vil slippe til homofile prester i kirkene sine. Det ligger ingen likebehandling i en slik ordning.
Tilbake til bispene og de likekjønnede parene. Det liberale flertallet i Bispemøtet har et åpnere syn på forholdet mellom Skriften og ekteskapet enn det mer konservative mindretallet. De er for radikale for mindretallet i bispekollegiet, hvordan det store kirkefolket ser på saken, vet vi i grunnen lite om. Flere steder i Bibelen skrives det om ekteskapet. Det grunnleggende er skapelsesberetningene i 1. Mosebok. Der heter det at Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne skapte han dem. Derfor heter det også i kirkens vigselsritual at Gud har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett.
De liberale tolker Skriften slik at ekteskapet ikke bare er knyttet til seksualitet mellom to ulike kjønn, til forplantning og videreføring av slekten. De legger en utvidet ekteskapsforståelse til grunn. Det handler også om en videre forankring, om tillit, troskap og samliv livet ut. De mener det grunnleggende sett ikke er forskjell på homofil og heterofil kjærlighet, selv om det er forskjell på seksualiteten. De liberale biskopene mener også at teologien hele tiden må vurdere kirkens forståelse av ekteskapet i lys av samfunnets lovgivning. Altså at kirken må forholde seg til virkeligheten rundt seg. Ut fra en slik tenkning er det intet som skulle være til hinder for kirkelig vielse også av likekjønnede par.
Mindretallet av biskopene viser til Kirkemøtet som i 2007 med stort flertall sto fast på det tradisjonelle ekteskapssynet og som var imot den nye ekteskapsloven. De mener at det er kjønnsforskjellen og forplantningen som er grunnlaget for ekteskapet. Ut fra en så snever definisjon av ekteskapet, blir det for dem umulig å vie personer av samme kjønn.
Kirkerådet har vedtatt et klart nei til vigsel av homofile, men det er ok med forbønn. Kirkemøtet kan i prinsippet vedta hva som helst, men havner ganske sikkert på et tilbud om forbønn. Homofilt ekteskap har for stor sprengkraft, mens samfunnet for øvrig har akseptert det. Kirken sier nei og lar homofile ble avspist med en forbønn. Av hensyn til seg selv.