La oss forsøke et tankeeksperiment. Forestill deg at du har bodd under en sten ute i skogen de siste ti årene. Hvordan ville du da oppleve «World of Warcraft» i dag, mon tro?
Følgende tekst er et forsøk fra forfatterens side på å se en av tidenes spillsuksesser «World of Warcraft» med nye øyne.
Les også: På høyden igjen etter ti år
Sist uke slapp Blizzard Entertainment ( «Diablo», «Hearthstone», «Starcraft») sin femte tilleggspakke til MMO-spillet «World of Warcraft». «Warlords of Dreanor» satte salgsrekord de første 24 timene spillet var i salg og «World of Warcraft» klarte noe som tidligere aldri har blitt gjort i spillbransjen, nemlig å øke antall abonnenter fra drøye syv millioner til ti millioner på bare noen få uker.
Om du er ny til «World of Warcraft» er det noen viktige detaljer du bør få med deg før du leser videre.
1. «World of Warcraft» kan du spille helt gratis opp til erfaringnivå 20.
2. Om du etter dette velger å kjøpe spillet, samt tegne et månedsabonnement så vil du få med alle de fire første tillleggspakkene («The Burning Crusade», «Wrath of The Lich King», «Cataclysm» og «Mist of Pandoria») innebygget i hovedspillet uten ytterligere kostnader.
3. Om du i tillegg kjøper «Warlords of Dreanor» så har du muligheten til å hoppe rett inn i dette innholdet med en level 90 -karakter ( noe som for øvrig ikke anbefales for nye spillere).
Undertegnede har vært ute fra Blizzards fantasiverden Azeroth i en årrekke og forsøkte nylig på nytt å besøk den enorme online-verdene som han ikke har satt sine føtter i siden 2007. Så hvordan opplese nå fantasilandet Azeroth for en som har vært i utlendighet i mange år. Og hvordan oppleves spillet for en som aldri har satt sine virtuelle føtter i et MMORPG-spill tidligere ( MMO står for Massive Multiplayer Online Role Playing Game)?
Les også: Aldri bedre enn nå ( anmeldelse av «Warlords of Dreanor»)
Ti år i Azeroth
«World of Warcraft» feirer nå sitt ti-års jubileum i USA og Canada . Det ble første gang utgitt i Australia og Nord-Amerika den 23. november 2004. Her i Europa ble spillet lansert den 11. februar året etter.
Med en rimelig priset laptop uten særlig til maskinkraft å skryte av laget jeg en helt ny konto og startet spillet på bar bakke med en Human Paladin. Det første som slo meg hvor lekent spillet gled avgårde. Husk vi snakker her om en PC hvis største bragd er å kjøre Minecraft i en rimelig skjermoppløsning. «World of Warcraft» på sin side gled som kniv i varmt smør. Jeg opplevde absolutt ingen hakking, hopping eller andre former for tekniske problemer. Selv i sentrum av Stormwind City ( hovedstaden til Alliance - en av spillets to fraksjoner) gled alt glatt - og det til tross for at det til stadighet var et mylder av andre spillere tilstede på samme tid. Blizzard har i løpet av disse ni årene optimalisert koden til spillet ( ja, vi blir litt tekniske her) så til de grader at «World of Warcraft» neppe har villet hatt noen problemer med å kjøre på telefonene din.
Så ble jeg altså ikke «avhengig» likevel
Men «World of Warcraft» kan ikke spilles på en iPhone eller en annen smartelefon. Heller ikke på den nåværende eller den kommende konsollgenerasjonen. Dette er et spill du skal leve i - helst med skjermen bare centimeter unna ansiktet ditt. Først da kommer Azeroth til live og du kan spille bort måneder og år av livet ditt ( eller til du blir «spillavhengig» som var den store stygge ulven for en fire-fem år tilbake da «World of Warcraft» nådde høyden av sin popularitet).
You take no candle
Men altså «World of Warcraft» sett med 2014-brillene på. Min Human Paladin nådde ganske raskt et metningspunkt. Skogene rundt Stormwind City var sannsynligvis det området jeg husket aller best fra den første gangen jeg spilte spillet i 2005. Her var det lite som hadde forandret seg. Fortsatt sprang det en rekke kobolder omkring og gaulet «You no take candle» mens de utålmodig sprang i sirkler og ventet på å bli klubbet i hodet av avataren min. Å gå opp i erfaringspoeng gikk langt raskere enn det gjorde i 2005, men fortsatt er oppdragene rundt Stormwind City og Westfall en tålmodighetsprøve av dimensjoner.
Oser av atmosfære
Langt bedre ble det da jeg startet opp en Blood Elf Warlock. Startsonen rundt Silvermoon City ser fortsatt ut som en godtebutikk som har våknet til liv og oppdragene her er langt mer varierte og spennende enn den traurige spaserturen gjennom Elwynn Forest ( om jeg må gjøre oppdragene i Fargodeep Mine og Jasperlode Mine en gang til så kommer jeg til å bryte ut i krampegråt).
Introduksjonen av rasen Blood Elf var nytt med «The Burning Crusade» som var den første tilleggspakken til «World of Warcraft». Ikke bare introduserte denne to nye raser ( Blood Elf og Dranei), men også en helt ny sone i form av Outland. De 20 første levlene til Blood Elf -rasen kuliminerer i noen halsbrekkende og fantastisk spennende oppdrag i hjertet av Deathholme i Ghostlands. Denne sonen oser av atmosfære og fantasifull design og står sammen med deler av Northlands som en av mine favorittsoner i Azeroth. Etter at du når level 20 ( eller deromkring) står du fritt til å fly, gå eller ta båt til alle andre deler av Eastern Kingdoms og Kalimdor ( som utgjør de to eldste kontintene i WoW-historikken).
Fra Undercity til Hillsbrad Foothills
På dette tidspunktet følte jeg at jeg var i siget. Verden lå åpen for mine føtter og min Human Paladin var bare som en liten klump av dårlig samvittighet nederst i mageregionen. For hva skulle jeg vel med en Human Paladin? Alliansen kunne råtne på rot i Stormwind City for min del. Nei, her var det heder og ære for horden som gjaldt. Men hvor til nå? Horde-hovedstaden Ogrimmar eller til de udødes by The Undercity? Valget falt på sistnevnte. Silverpine Forest gikk som en lek og før jeg visste ordet av det var jeg nok en gang i Hillsbrad Foothills - en sone der de fleste bruker ugudelig lang tid på å gjennomføre dusinvis av oppdrag. Eller rettere sagt, slik var det en gang for lenge, lenge siden.
Turbo-Warcraft
Med 2014-brillene på hadde jeg gjort unna det meste i løpet av et par korte timer. Et raskt regnestykke viste at turen fra level 1 til 30 hadde tatt med i underkant av bare en håndfull timer. Men om ikke hukommelsen spilte meg et realt puss så kunne jeg ha veddet på at jeg brukte både uker og måneder på den samme turen da «The Burning Crusade» ennå var ung og uutforsket i 2007. Besynderlig, men Blizzard har altså strømlinjeformet og kortet inn på den tiden du trenger for å gå opp i level så til de grader i løpet av de siste årene at Azeroth knapt var til å kjenne igjen. Her og der vistes tydelige tegn på den altoppslukende katastrofen som hadde forandret Azeroth med «Cataclysm» - tilleggspakken fra 2010 som redesignet hele verden på nytt. De største forandringene var å finne i Kalimdor, men også Eastern Kingdoms bar preg av at «World of Warcraft» på langt nær er det samme spillet i 2013 som det var i 2004.
Hvor tiden har stått stille
Ferden gikk videre over begge kontintene de neste par dagene. Mest forbløffet ble jeg over sonen Desolace som i «vanilla» -utgaven av spillet var det dølleste og mest fargeløse området av dem alle. Nå var denne sonen forandret til det nesten ugjennkjennelige. Kort tid senere ( ved flere anledninger måtte jeg klype meg selv i armen over hvor vanvittig raskt det gikk å gjennomføre oppdrag og gå opp i level - vi snakker turbo-fart her) var jeg fremme ved The Dark Portal og inngangen til Outland. På dette kontinentet hadde tiden stått stille. Opplevelsene her var stort sett de samme som de var i 2007. Ikke direkte kjedelige, men Outland som sone framstår i dag som et sted som så sårt trenger en oppgradering i form av både nye oppdrag og nye spillmekanismer.
Vel møtt, SummerLips!
Vel framme ved level 55 var det på tide å ta farvel med min trofaste Blood Elf. En Death Knight ved navn «SummerLips» var født ( du t r e n g e r ikke å ha et bad-ass navn for å være en Death Knight...). På mange måter så starter det «moderne» «World of Warcraft» ved level 55 og tilleggspakken «Wrath of the Lich King». Ikke bare er områdene og oppdragene mye mer dynamiske og morsomme, men historien om hvordan Arthas Menethil falt i unåde og ble til The Lich King er Blizzards historiefortelling på sitt beste.
På vei mot Northrend
Startområdene for Death Knights i Eastern Plaguelands kalles Acherus, et svevende platå over bakken. Min trofaste Blood Elf hadde ikke hatt et blodslit med å nå nivå 55, men et par uheldige dødsfall på veien var ikke til å unngå. Med SummerLips derimot ble visa en helt annen. En Death Knight er en såkallt Hero Class. Hva Blizzard egentlig mente med å gi spillerne fri tilgang til en såpass sterk karakter vites ikke, men faktum var at jeg raste som en tornado opp til level 69 og tok båten til Northrend uten å se meg tilbake en eneste gang.
Iskald moro
Northrend er kontinentet som ble innført med tilleggspakken «Wrath of the Lich King» i 2008 og er et ugjestmildt sted som stort sett består av isøde og tundra. Når det er sagt så byr Northrend på de aller morsomste og beste oppdragene i spillet. Sonen er ikke spesielt stor sammenlignet med Eastern Kingdoms og Kalimdor, men det finnes tusen ting å gjøre her.
You never walk alone
Så langt i historien hadde jeg spilt «World of Warcraft» utelukkende solo. Ikke fordi det var en mangel på folk å slå seg sammen med, men fordi de aller fleste oppdragene kunne utføres på egen hånd - helt uten problemer. Nok et bevis på at «World of Warcraft» anno 2014 er et helt annet spill enn «World of Warcraft» i 2005. Men nå måtte jeg altså krype til korset og be om hjelp. Det tok meg nøyaktig ett minutt å bli med i et laug ( Guild) og få med meg et par laug-kamerater til de mest hårete oppdragene i Northrend. Det er viktig å merke seg her at du bør velge en server som har en «high population». Velger du en med «Low» eller «Normal» så kan du fort finne det mutters alene i ødemarka store deler av spillet. «World of Warcraft» er fortsatt verdens mest populære MMO-spill, men det er ikke i nærheten av å ha like store spillermasser som for en fire-fem år tilbake.
Vakre Pandaria
Så etter Northrend og den eksplosive avslutningen på historien her, hvor går så turen? Jeg begynte å bli litt lei av tungsinnet til SummerLips ( de andre Death Knight' ene sluttet aldri å hetse ham for navnet), og han var i ferd med å synke inn i en dyp depresjon. Jeg forlot ham i isødet ikke langt i fra Frosthold i Storm Peaks og tok turen over til vakre Pandaria i stedet.
Av en eller annen grunn så falt jeg aldri for tilleggspakken «Mists of Pandaria» fra 2012. Assosiasjonene til filmen «Kung Fu Panda» overdøvet alle forsøk på å ta panda-monkene på alvor. Det var også der jeg slapp «World of Warcraft» for godt ( trodde jeg).
Halvhjertet, men nusselig
Et nytt forsøk på å starte en Panda-Monk med 2013-brillene på falt heller ikke spesielt heldig ut. Pandaria s e r flott ut, men det føles mer som om Blizzard desperat bare m å t t e komme opp med noe nytt. Både Monk-klassen og Pandaria i sin helhet føles litt...halvhjertet ut. Det ser sukkersøtt ut og det føles litt feil. Litt som et forsøk på å trekke til seg nye og yngre spillere i en tid der «World of Warcraft» i sin helhet var farlig nær pensjonsalder.
Goblin-gøy
Nei, panda-monken min ga jeg opp etter level 12. I stedet tok jeg turen til Kezan og staret opp en nyfødt Goblin (nisse). Startsonen til Goblin-rasen har lenge vært kjent som en av de aller morsomste i «World of Warcraft». Selv var jeg i ukjent terreng, men etter bare en liten time i selskap med de grønne nissene forsto jeg hva plutselig hva alle hadde snakket om. De fire første timene på øya Kezan ble de mest underholdende og morsomste jeg har opplevd i løpet av mine år med «World of Warcraft». Ikke bare morsomt, men hysterisk morsomt. Fra det øyeblikket du starter en ny karaktere her så pøses det på med oppdrag. Det ene mer sinnsykt enn det andre. Fyrverkeri, eksplosjoner, rally-kjøring og Cosplay. Det kan virke som om designerne til Blizzard har forsøkt alle ideer de har kommet på og bare kjørt løpet fullt ut. Goblin-rasen i seg selv er ikke blant de mest sympatiske i fantasiverdenen Azeroth, men om du akter å lage en alt ( altså en alternativ karakter som du kan spille ved siden av din «main» - din hovedkarakter), så er Goblin-rasen mitt stalltips til en underholdende reise fra level 1 til 20.
På villspor i Stranglethorn Vale
Så hvor lang tid har denne reisen gjennom «World of Warcraft» undres du kanskje på? Forbausende kort tid, faktisk. Fra starten av min første Human Paladin ( som sannsynligvis akkurat nå drukner sin sorg over å være etterlatt på en pub i Storwind City) og til level 20 på min Goblin så har jeg spilt «World of Warcraft» i ganske nøyaktig fire uker. Enkelte dager mer enn andre, men til sammenligning med slik spillet framsto i 2005 så ville jeg med denne tidsbruken på dette tidspunktet ha befunnet meg et sted mellom level 33 og 40, mest sannsynligvis et sted i jungelen i Stranglethorn Vale.
Valuta for pengene
«World of Warcraft» per dags dato byr på en nesten ufattelig rik verden av underholdning og spenning. Det er ikke uten grunn at spillet i dag er nesten det eneste som klarer å overleve på abonnementsordningen. Det koster kanskje noen kroner per måned å spille «World of Warcraft», men det er fortsatt verdt det. Ikke minst om du tar i betrakning at om du betaler abonnementsprisen i en to-tre måneder så rekker du å oppleve svært mye av det Azeroth har å by på. Og med tanke på de tekniske spesifikasjonene til spillet så er det overhodet ingen grunn til å kjøpe seg en ny PC eller Mac for å nyte spillet til fulle.
Kunsten å velge riktig klasse
Om du er helt fersk i «World of Warcraft» -universet så vær klar over at spillet byr på en rekke forskjellige raser og klasser å spille som, men bare to forskjellige fraksjoner ( Horde og Alliance). Dette er viktig fordi du vil få oppleve helt andre deler av Azeroth om du velger å spille som Alliance ( og vise versa). Vår anbefaling er at om du velger å starte som medlem av alliansen så kan du prøve deg som Dwarf eller Dranei ( dette fordi startsonene til disse to rasene framstår som mest spennende). Om du derimot vil spille som Horde så anbefaler undertegnede varmt å starte som en Blood Elf. Hva klassene angår så er det helt opp til deg selv og hva du foretrekker, men for nybegynnere så vil kanskje klassen Priest være den vanskeligste.
For syns skyld så gir vi her et kort sammendrag av alle klassen med de respektives fordeler og ulemper:
Priest ( essensiell del av et team, har gode egenskaper for å overlevelse, lav skade)
Rogue ( høy skade, kan gjøre seg usynlig, ikke den letteste klassen for nybegynnere)
Warrior ( høy skade, tåler mye juling, men er avhengig av en priest eller mye helsedrikk for å klare seg alene)
Mage ( en glasskanon, høy skade, men tåler fint lite, kan være vanskelig for solo-spillere)
Druid ( kan gjøre seg om til diverse dyreskikkelser, medium skade, grei startklasse)
Hunter ( perfekt solo-karakter om du vet hvordan du spiller den riktig, har et kjæledyr for ekstra skade)
Warlock ( god solo-karakter, har en demon som bakcup, gjør skade over tid, men lav direkte skade)
Shaman ( hybrid-klasse som vet å ta vare på seg selv, ganske høy skade og gode beskyttelsesegenskaper)
Paladin ( en slags hellig ridder, gode beskyttelsesegenskaper, høy skade, den beste solo-klassen for begynnere)
Monk ( medium vanskelighetsgrad, bruker nevene som våpen, høy skade, men ikke like høy overlevelsesevne)
Death Knight ( spillets eneste «helte-klasse», høy skade, høy beskyttelse, tøffere enn toget, men du får ikke lov til å lage en før du har tatt en annen karakter opp til level 55).
Vi sees i Azeroth!