De siste årene har jeg ikke vært meg selv. Det hele startet med at tid og dager ble blandet sammen. Min familie og venner ble fremmede elementer mellom uklare minner fra barndommen. Det ble vanskelig å føre en samtale med meg. Jeg opplevde hyppig glemsomhet og uforklarlig forvirring.
Håper du forstår hva jeg går gjennom. Hvis jeg plutselig glemmer hva vi nettopp pratet om, gi meg tid til å huske. Hvis jeg ikke kan, ikke bli nervøs, lei deg eller oppgitt.
Bare vit i ditt hjerte at det mest viktige for meg er å være her sammen med deg.
Ikke spør om jeg husker, ikke prøv å få meg til å forstå. La meg hvile mens jeg vet at du er her med meg. Hold min hånd og fortell at du er glad i meg.
Jeg er forvirret, jeg har mistet meg selv, jeg er trist. Alt jeg vet, er at jeg trenger deg. Ikke mist tålmodigheten med meg. Ikke bli forbannet, irritert eller trist. Jeg kan ikke være annerledes selv om jeg prøver. Jeg kan ikke endre meg. Mitt sinn ble stjålet av Alzheimers sykdom, et sted der inne, er jeg. Jeg lever i en konstant tilstand av forvirring, et sted der inne, er jeg. Jeg prøver å fortelle deg noe, men jeg husker ikke ordene, et sted der inne, er jeg. Jeg spør etter min mor som døde for en del år siden, et sted der inne, er jeg.
Jeg gjentar de samme ting opp til flere ganger. Vår sønn himler med øynene og avbryter meg med en arrogant holdning. Og deretter sir han at det fortalte jeg for 2 minutter siden.
Jeg hadde ikke en slik holdning da han var et lite barn, da jeg satt på sengekanten hans og leste den samme boken hver kveld til han sovnet.
Du er sulten, men jeg har helt glemt hvordan man lager mat. Jeg ser du fryser, men jeg husker ikke lengre hvordan man strikker en ullgenser. Jeg ser en matflekk på buksen din, men jeg har glemt hvordan man vasker klær. Jeg ser skjorten din er skrukkete, men jeg har glemt hvordan man stryker klær. Når kvelden kommer, pusser du tennene mine, tar på meg nattkjolen, legger meg ned i sengen med deg, stryker meg på kinnet og sier at du er glad i meg. Du får ikke noe respons. Jeg beklager, jeg har mistet mitt språk.
EMMA ALTHE
(For min mormor)