Ukerevyen har helt siden starten for over hundre år siden vært en vanskelig spagatøvelse. Den skal ha appell til studentene, men også til hele byens befolkning. Den skal være underholdende, men helst også tankevekkende. Den skal inneholde tradisjonelle elementer, som for eksempel en kjærlighetssang til Trondheim, men den skal også være nyskapende og helst ha flere nummer med skarp brodd.
Årets «Lurifax» innfrir flere av disse kravene, men den legger mer vekt på tradisjon enn på nyskaping – og den legger mye mer vekt på underholdning enn på brodd.
La det først være sagt at «Lurifax» er dyktig gjennomført underholdning. Skuespillerne gjør jobben sin helt upåklagelig. Flere av dem er åpenbare talenter, både som sangere og komikere. De danser godt og var et samkjørt ensemble allerede under premierene i helgen.
Revyen inneholder flere gode numre – blant annet en lattervekkende harselas med nordtrøndersk dialekt med ekko av Hans Rotmo og innslag av lurk der refrenget starter slik: «Du træng itjno vittje inni bakken».
Den tradisjonsrike drikkevisa er på plass, med omkvedet «vi løser det over en øl», og den obligatoriske trondheimsvisa er fin. Nummeret der Harry Hole kommer for å oppklare mord og narkotikaforbrytelser i Kardemomme by fungerer også godt, i likhet med flere andre innslag.
Revyen har lange og gode tradisjoner med helt absurde sketsjer og monologer. En betraktning om spermhvalens utsatthet for mobbing blir avsluttet slik: «Men størst av alt er blåhvalen».
Mye å humre av, med andre ord, samtidig som enkelte numre nærmer seg magaplask, noe som også er en lang tradisjon under Uka.
Den røde tråden er imidlertid ikke sterk og klar. Lurifax, en metallisk stemme i det fjerne, representerer den digitale utviklingen som styrer hverdagen vår og som fjerner oss så langt fra den virkelige verden at vi ikke engang klarer å skjære opp et brød på egen hånd, langt mindre bake det.
Revyen inneholder et slags opprør mot denne utviklingen, et element av «tilbake til naturen». Men opprøret er tafatt, og den røde tråden i lange perioder helt fraværende.
Samfunnskritikken er heller ikke sterk. Enkelte spark koster de på seg, blant annet mot stormaktenes toppledere, mot Siv Jensen og justisminister Anders Anundsen og hans over et år lange «midlertidige» bevæpning av politiet.
Og når revyen nesten treffer blink, som i et nummer om ytringsfrihet og hva som skaper forargelse i vår tid, skynder de seg videre til mer moro før poenget sitter. Det store alvoret senker seg bare én gang, i en sang som trekker paralleller mellom dem som flyktet fra norsk fattigdom til Amerika og dagens flyktningkrise.
Som helhet er revyen likevel svak på satire, til tross for at vi lever i en brytningstid der det er mer enn nok å ta tak i. En studentrevy bør være en god arena for originale perspektiver.
Men «Lurifax» legger mer vekt på lettbeint underholdning – og vil nok trekke mange publikummere på det.
Instruktører: Andreas Ven Langø og Erik Bauck Bårdstu
Koreograf: Susanne Othilie Gulbrandsen
Forfatterkollegieleder: Pål Ibrekk
Komponistkollegieleder: Gaute Einebakken Eliassen
Kapellmester: Erik André Jakobsen
