Gratulerer. Tre nyanser av hvitt, faktisk: snøtungt, dødskaldt OG alkoholfritt. Beklager, men jeg har aldri vært svartere til sinns.
De latterlige isvindkastene inn til lysken over Bakke bru, hver eneste dag på jobb med den friskusfreshe Ulvang-genseren på overkroppen (jeg er ikke sånn!), ei lue som ødelegger en meget velpreparert frisyre og et par nedarvede skinnhansker jeg selvfølgelig klarte å glemme på et bussete da jeg måtte sjekke noe dumt en perifer bekjent hadde skrevet på Facebook.
Sånn er hvit måned. BRA GREIER.
Og da har jeg ennå ikke begynt å snakke om snøen, om snøfnuggjævlene, de hvite fillene i nakken, Guds flass rett i ansiktet på meg. Orker nesten ikke å snakke om det. Ok. Naturen gjør deg lykkelig, sier noen, men jeg ler høyt når jeg hører dette. Naturen tar altfor stor plass i denne byen, sier jeg. Det er ganske enkelt:
Mennesket skal bestemme over naturen.
Sånn er det.
La meg utdype: Vi kan ikke la naturen bestemme, det kan vi bare ikke. Folk kommer først! Er det isende kaldt, får vi hugge ned et tre og sette fyr på det. Har vi oljefyring i borettslaget, bør vi åpne Lofoten for oljeboring først som sist. Gidder ikke sitte her og fryse, det er no go i 2016.
Bymarka, tenker jeg. Der oppe kan det gjerne være natur. Der kan naturen bare holde på for min del, jeg har ingen ærender der. Vafler får jeg i kantina på jobb. Kakao er for barn. Så i Bymarka kan temperaturen gjerne synke til minus 1000, tenker jeg. Der oppe kan ulven ule og uglene stå på noen pistrete greiner og vagge eller hva det nå er uglene driver med.
La dem ule og vagge, ikke noe stress for meg. Men jeg kommer aldri til å applaudere denne ulingen og vaggingen. Jeg applauderer når brøytebilen kjører inn i borettslaget klokken fem om morgenen. Da står jeg opp, slår på lyset, går naken bort til vinduet og gir sjåføren tommelen opp. Ta nå den pokkers naturen en gang for alle, roper jeg. Like fra Jonas Skybakmoen!
En morgen fikk jeg nesten ikke opp utgangsdøra på grunn av snøen. Da var den dagen ødelagt, sånn er jeg. Så mye smerte volder denne vinteren meg. Jeg måtte dytte og sparke i snøen med joggeskoene, som jeg fortsatt insisterer på å gå med. Greit at jeg har friskusgenser og dum lue, men det stilige fottøyet kan naturen aldri ta fra meg.
Ikke høstjakka mi heller, forresten, som er den tynneste og kaldeste høstjakkemodellen som finnes på markedet i dag. Kjøpte den på trass. Den er mye kulere enn vinter. Ikke kom her, Mr. Vinter, snerrer jeg. Ikke kom her med din utrangerte jakkemote og ultralamme snøstøvler. Jeg er ikke sånn!
Til helga skal jeg kjøre opp til hytta. Brenne et tre i peisen og ikke ta en øl, fordi det er hvit måned. Naturen kan være ganske fin hvis den er på riktig side av ruta, det er noe jeg sjelden innrømmer. Derfor skal jeg sitte og stirre ned på den snødekte myra og tenke at naturen sikkert er lei seg fordi den ikke får noen like fra Jonas Skybakmoen.
Men det har den bare godt av.