Boken blir den siste fra min hånd, sier han selv. Og det må vi tro ham på, selv om hans tidligere varsler om å trekke seg tilbake har vist seg å være noe forhastet. Men om det nå virkelig blir den siste, vil nok mange av hans lesere og tilhengere si seg fornøyd med avslutningen.
I denne boken går Gjerstad nemlig lenger enn før i å beskrive hvordan han har utført sine uforklarlige gjerninger. I tillegg gir han mange eksempler på hvordan denne behandlingen har virket, beskrevet av pasientene selv. Dette er kjærkomment stoff for alle som tror på Gjerstads evner – og noe å tygge på for skeptikerne.
Med såpass mange bøker om Joralf Gjerstads liv og virke, blir det lett enkelte gjentakelser om barndom, ungdom, familie og ytre liv. Men dette trer her i bakgrunnen til fordel for det som gjør Gjerstad interessant som fenomen, hans møte med syke mennesker og den hjelpen han har gitt mange av dem. Flere av beretningene om Gjerstads behandling, er interessant og til dels forbløffende lesning.
Mindre utbytte vil den gjennomsnittlige leser kanskje ha av Gjerstads passasjer om sin egen gudstro, inkludert enkelte salmetekster som han selv har skrevet. De generelle samfunnsbetraktningene er heller ikke blant det mest verdifulle i boken. Her blir det mange selvfølgeligheter og alminnelig sunn fornuft, uten annen spesiell funksjon enn å plassere Joralf Gjerstad der han selv helst vil være, på et folkelig og jordnært plan.
Den gode og positive tonen i boken forsterkes av stillfarne sort/hvitt-foto av Lars Eivind Bones og lyriske illustrasjoner av den i fjor avdøde tegneren Ulf Aas.
