Jeg har alltid funnet det dypt frustrerende når band av ulike grunner ikke får det publikum de fortjener. Av de siste årene har hardcorebandet Shevils blitt blant de første jeg tenker på i denne litt leie kategorien. Mottakelsen av andreplata «Lost in Tartarus» var kanskje en anelse panegyrisk, men at vi har med et av landets mest spennende band å gjøre her er utvilsomt. Flytt denne frustrerte meg til halvtomme Familien så baller denne følelsen betraktelig på seg.
Da hjelper det selvfølgelig å ha en frontmann av tidligere Silence the Foe-vokalist Anders Voldrønnings kaliber til å piske opp stemningen. Ikke bare har han en screamo-vokal med melodisk snitt mange burde misunne, men han er også konstant hardtarbeidende. Mer på gulvet og i lokalets vinduskarmer enn på scenen og alltid utfordrende og engasjerende. Her var det noen som stod langt fram i køa da scenetekke og formidlingsevne ble fordelt! Det virker videre som om han er så intenst glad for å stå på denne scenen med dette bandet, noe jeg har en mistanke om at han også hadde vært om vi ikke var tilstede.
Ikke skader det at bandets låter også synes spesifikt smidd for konsertsettinger heller. Bygd på forholdsvis enkle grunnidéer hvor fokuset primært ligger på rytmikk, er de kjappe å få tak på og umiddelbart fengende. Selv har de omtalt dette som verdens hardeste pop-låter, noe det ikke er vanskelig å gi de rett i. Presentert i et blytungt men krystallklart lydbilde, og fremført av et heltent men presist band, blir de hevet flere knepp fra plate til konsert.
«Is This to be (Our Lives)» fra bandets EP «Necropolis» (2002) er en effektiv åpningslåt, uten at et torsdagstrøtt og slunkent Familien helt rekker å summe seg, men allerede fra andrelåta «Timelines» og ut begynner stemningen å bedre seg merkbart. Med kun en drøy halvtimes spilletid er det kun rom for de sterkeste låtene fra sisteskiva, samt den nyeste singelen «Shivers».
Aller best i dette settet blottet for dødpunkt, forblir likevel avslutningssporene «We Walk on Shattered Glass» og «Young and Restless». I en perfekt verden hadde førstnevnte vært hitsingel og Familien vært full av dansende entusiaster, mens på sistnevnte nærmest rendyrkes albumsporets underliggende melankoli.
I det «Young and Restless» toner dramatisk og maskinelt ut og mens Voldrønning nærmest hvisker refrenget, føles det som om vi alt for få fremmøtte har fått oppleve noe helt spesielt.
I kveld skulle jeg ønske at alle var litt mer som den oppmøtte pensjonisten som danset seg lykkelig gjennom hele settet.
