Forleden fikk jeg meg en skikkelig overraskelse.
Jeg reiser ikke så ofte med bussen lenger. Det er en av fordelene (av og til ulempene) med å bo så bynært at jeg helst bør gå.
Men forleden fikk jeg meg en skikkelig overraskelse. Bussen var full og jeg måtte stå. Det var ingen krise. Da var jeg mer bekymret for en eldre dame som kom på etter meg. Hun gikk med staver og var tydelig dårlig til beins. Men det som jeg tok for gitt at skulle skje, at noen reiste seg for å gi plass til den gamle dama, skjedde ikke.
Alle ble bare sittende, barn, ungdommer, voksne. De kikket på mobilene sine, stirret ut i lufta, snakket med hverandre, hørte på musikk. Ikke én person gjorde mine til å reise seg. Den gamle dama hadde ikke annet å gjøre enn å klamre seg fast. Jeg stirret halvt flau, halvt fascinert på opptrinnet.
Det er noe som skurrer i Trondheim kommune
For hva i alle dager var dette? Var det bare en uheldig tilfeldighet eller har vi rett og slett sluttet å reise oss for gamle på bussen?
Nå var vi ikke nødvendigvis så veldig mye høfligere før. Men et par ting fikk vi inn med morsmelka: Man takker for maten, man presenterer seg når man ringer og man reiser seg for gamle mennesker på bussen.
Det siste er så selvsagt at det ville vært skammelig ikke å gjøre det. Men ingen av mine unge medpassasjerer så ut til å skamme seg, så jeg tok meg selv i å lure: Har vi rett og slett sluttet å oppdra barna våre til det jeg vil kalle god, gammeldags folkeskikk?
Historien endte heldigvis godt. Det ble snart et ledig sete da mange gikk av på neste holdeplass. Forøvrig ikke den eneste pussige oppdagelsen jeg har gjort på bussen i det siste. Her en morgen gikk det plutselig opp for meg at jeg var den eneste som leste i en avis laget av trykksverte og papir.
PS: Jeg håper for øvrig ingen finner på å reise seg for meg på bussen. Det er forskjell på å være gammeldags og å være gammel.