Det ble ingen oscarpriser på «Lady Bird», til tross for at den var nominert til fem av de gjeveste: Beste film, regi, manus, kvinnelige bi- og hovedrolle. Det hadde ikke vært noe å si på at filmen hadde fått pris(er). Særlig fordi det er svært vanskelig å lage tilsynelatende lett oppvekstdrama så godt som «Lady Bird».

Det er laget mange gode filmer om årene rundt overgangen fra highschool til college for ungdom i USA. Mange av dem har unge menn i sentrum og er gjerne basert på romaner. Påfallende mange romaner og filmer er oppvekstdrama av typen som presenteres i «Lady Bird». Derfor er det en sterk prestasjon av Greta Gerwig å tilføre sjangeren en god, særpreget film i typer, tone og spill.

Hittil har Gerwig vært mest kjent som skuespiller, mindre kjent som medforfatter eller medregissør til to av de dyktigste yngre mennene på venner-og-familie-drama i amerikansk film. Hun skrev og regisserte «Nights and Weekends» (2008) sammen med Joe Swanberg. Hun skrev både «Frances Ha» (2012) og «Mistress America» (2015) med Noah Baumbach. To perler fra en filmskaper som uten skandaler framstår som en Woody Allen for sin generasjon og vår tid.

«Lady Bird» er den første filmen Greta Gerwig har skrevet og regissert alene, uten å spille i selv. Den har fortjent gitt multitalentet et stort gjennombrudd også bak kamera. Handlingen utspiller seg i 2002 og 2003, med en 17-årig jente, fantastisk spilt av Saoirse Ronan i sentrum. Vi følger henne gjennom siste semester på katolsk highschool i Sacramento, California.

En av kvalitetene til filmen, så tilforlatelig godt gjort at det er mulig å overse, er skildringen av sta, frustrert tenåring på godt og vondt. Rollen er særdeles godt skrevet og spilt, med rom for en rekke scener hvor hun med mora, venner eller kjærester får fram de små skiftene og øyeblikkene som skaper god, dårlig eller anstrengt stemning mellom mennesker.

Det er fristende å se «Lady Bird» som en slags forløper til «Frances Ha», med Gerwig som kvinne i 20-åra som sliter med karriere og vennskap i New York. Her handler det om en tenåring på religiøs ungdomsskole i California som drømmer om å studere i New York.

Økonomi og klasse utgjør en viktig del av bakteppet for familiedramaet, samt for det komplekse, kranglevorne forholdet mellom mor og datter. Familien har dårlig råd og Laurie Metcalf er svært god som mora, i et mor-datter-forhold hvor begge har latt det gå sport i å få fram det verste i hverandre.

En av grunnene til at det ikke ble Oscar på «Lady Bird» er sannsynligvis at filmen kan se ganske tradisjonell ut. Omtrent som man av og til ikke legger merke til de beste øyeblikkene før etterpå. En annen grunn er at amerikansk film er inne i en god periode for tida. «Lady Bird» er et godt eksempel på det. Greta Gerwig bør snarest forsette med å regissere film.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Sofia Haugans sterke dokumentar «Røverdatter»