Slaktehuset! Det gikk jeg forbi hver eneste dag i barndommen. Jeg skulle hjem til middag, antakelig fiskepinner.
Nå høres det ut som om jeg vokste opp på 60-tallet, men en så traumatisk barndom har jeg virkelig ikke hatt. Vi fikk pommes stripes til fiskepinnene. Jeg er født i 1980, det samme året som de etablerte et slaktehus i Nordslettvegen.
Det ligger fortsatt der, på motsatt side av veien for Nidaros studio, hvor Åge Aleksandersen spilte inn noen av sine mest infernalske landeplager. I slakteriet plaget de dyr. Drepte dem, for å være presis.
Dette skal ikke handle om hvor moralsk forkastelig det er å spise kjøtt, selv om det antakelig er moralsk forkastelig, hilsen en kjøttspiser. Foie gras, kom jeg på nå, det har jeg spist! Der har du forkastelig!
De tvangsmater fuglene noe så infernalsk, bare for litt feit lever. En venn av meg uttalte en gang at dersom foie gras ble forbudt på verdensbasis, ville han kjøpe noen gjess og tvangsmate dem selv. Det tar jeg avstand fra. Men gåselever «smaka bra», som de sier på Sesam.
Saken er imidlertid at slaktehuset i Nordslettvegen ikke er til å kjenne igjen. Det vil si, utvendig er alt ved det samme: betonggrått. Ikke sånn «hornbriller og blank isse»-betonggrått, men sånn ekte betonggrått. Med den ruglete teksturen som roper: «Her er det en del arbeidsplasser, og det skal du, din lille drittunge, være glad for.»
Men bak veggen er toppkokken Adrian Løvold i ferd med å innrede et Bocuse d’Or-kjøkken i skala én til én. I dette kjøkkenet skal han øve seg til kokkekonkurransen Bocuse d’Or. Løvold er flink. Det må han være, for Bocuse d’Or er prestisjetungt. Og sponset av Rougié, en merkevare fra den største foie gras-produsenten i verden.
Jeg får vann i munnen av å tenke på foie gras, det må jeg si. De putter en slange langt ned i halsen på fuglen og heller utrolig masse protein og stivelse oppi. Jeg fikk en liten feit terning på Credo en gang. Vanvittig godt! Men uansett er poenget mitt et annet.
Nemlig at i slaktehuset, hvor karene hadde blod på frakken og dårlige holdninger, står det nå en kunstner og kreerer gourmetretter.
Hver dag spiser jeg middag, samtidig som jeg ser på tv. Denne kombinasjonen var forbudt da jeg bodde i Nordslettvegen, men jeg er herre i egen leilighet nå. På tv er det alltid, uten unntak, «Masterchef». I forrige uke så jeg en episode fra Canada.
Middagen min var god, men det de laget på skjermen, var bedre. Det så jeg selv, og dette vet jeg: Det er alltid noe som smaker bedre. Middagen min er bedre enn middagen din, det har jeg lest på Facebook hver eneste dag de siste fem årene.
Jeg vil også leve la vida loca med sous vide! Men samtidig vil jeg det ikke. Jeg vil kjøpe en pakke pommes stripes på Rema uten å skjemmes. Jeg er 35 år. Jeg skal ikke kjøpe pommes stripes og that's it, det er bare mørkt.
Men ikke så mørkt som dette slaktehuset i Nordslettvegen, som inntil nylig utstrålte vanlige jobber, vanlig kjøttmat og verdens traurige gang. På 90-tallet hørte vi kuene raute i dødsangst. Nå er det jeg som rauter slik når jeg går forbi.
Kanskje vil jeg ikke dø, men om det blir slik, ber jeg om at det ikke skjer med foie gras. Det blir for vondt med en sånn gourmetslange ned i halsen. Begravelsen blir uansett kortreist; bare legg meg i Mathallen.
