Dette er første strofe på en salme, skrevet en gang før 1764 av Hans Adolph Brorson og tonesatt med en norsk folketone fra Lesja. Forfatteren var biskop i Ribe i Danmark under sterk innflytelse fra tysk teologi. Med andre ord en vellykket integrering av stedegen norsk musikkultur og religiøse impulser fra kontinentet.
For det norske har aldri helt vært norsk, har det vel? De har alltid kommet til oss; mennesker og tanker og religiøse ideer og kulturelle uttrykk fra andre deler av verden. Og blitt en del av oss.
I disse dager er det flyktningene som kommer. Vi vet jo ikke helt hva de har med seg, for vi har ikke lært dem å kjenne ennå. Etter de grusomme terrorangrepene i Paris, har mange kjent på redselen for at det er bomber og granater de har med seg. Når redselen tar overhånd, er det lett å miste fokus. Og glemme at disse menneskene også bærer på en kultur, en historie, en musikktradisjon og en medmenneskelighet, som vil berike oss. Våger vi å lete etter den? Denne uken har de offentlige myndigheter vært mest opptatt av å skjerme våre nye landsmenn fra det mest karakteristiske religiøse symbolet i vår kultur: korset. Leirsteder eid av kristne organisasjoner rundt om i det ganske land fikk beskjed fra UDI om å fjerne sine kors før de kunne brukes som mottak for flyktninger. Det gikk ikke ubemerket hen. Det reiste seg et protestkor som jeg mistenker å være inspirert av ovennevnte salme. De gikk til slutt av med seieren da UDI måtte krype til korset og modifiserte sitt krav om religionsnøytrale mottak til kun å gjelde langtidsopphold. Hva er logikken i det? At man tåler å eksponeres for et kors en kortere periode?
Hva er det med religiøse symboler? Hvorfor setter de så til de grader sinnene i kok? Det samme korset var til debatt for noen år siden da en programleder i NRK ble bedt om å fjerne sitt halssmykke, fordi det var et religiøst symbol. Under argumentet om at statskanalen skal være religionsnøytral. Men hvor nøytral er denne nøytraliteten, når det kommer til stykket? Er ikke nøytraliteten også et livssynsvalg, nemlig det sekulære livssyn?
I debatten om kors, om bruk av hijab og andre religiøse symboler, fornemmer jeg en berøringsangst med det religiøse, som jeg liker veldig dårlig. Sånn som verden utvikler seg, er det viktig at vi klarer å holde oss med et åpent sinn i møte med egne religiøse symboler, så vel som de symbolene mennesker fra andre land og religioner bringer med seg. Å gå mennesker i møte, å snakke med dem om hva de religiøse symbolene betyr for dem. Religionen er kommet for å bli, selv om jeg stadig vekk møter mennesker som på ramme alvor mener at religion kun er for mennesker som ikke har skjønt bedre. Det synes jeg er bekymringsverdig.
Nå viser det seg at det var ingen som hadde snakket med de nyankomne flyktningene om korset på veggen representerte et problem for dem. Det gjorde ikke det. Idealet om det livssynsnøytrale asylmottak, gjorde også at en moské i Oslo fikk nei da de stilte sine lokaler til disposisjon. I en tid der statsministeren går ut i media og proklamerer krise og forteller oss at det kommer flere flyktninger enn vi klarer å huse, er det grunn til å stille spørsmål ved det offentlige sin håndtering av «det religiøse problem». I den grad det er et problem. Uavhengig av religiøs tilhørighet, vil jeg påstå at det grunnleggende problemet for menneskene som kommer hit, er at de mangler varme klær, mat og et sted å bo. Det er det vi plikter å gi dem. Og jeg håper inderlig at vår berøringsangst i møte med religiøse symboler hindrer oss i det.
For meg personlig er det ingen kampsak å gå med kors eller ha kors på veggen. Jeg synes det er viktigere å sette ut i livet de verdiene som korset representerer: nestekjærlighet, rettferdighet og nåde, for å nevne noen. Korset har gjennom historien også blitt misbrukt i korstog og i politiske og religiøse manifestasjoner mot «de andre». Det har en mørk historie, som kanskje er noe av bakgrunnen for den sekulære motstanden vi møter i dag. Men jeg vil arbeide for et samfunn der de som ønsker det, får anledning til å vise sin identitet gjennom bruk av religiøse symboler – også i det offentlige rom. Det handler om toleranse – i livssynsfrihetens navn. I 2013 NOU kom utredningen «Det livssynsåpne samfunn». Den presenterer en visjon om et samfunn der det er rikelig med rom for både religiøse og sekulære livssyn. Livssyn som er synlig nærværende, i ord så vel som i symboler og handlinger. Jeg slutter meg til det. Så kan det være at noen religiøse symboler oppleves påtrengende. Men da får vi heller ta den samtalen. Vi er ikke ferdig snakka ennå.