– Jeg gikk inn feil dør og datt ned kjellertrappa, sier Bjørn Nordsteien.
Det fallet, for drøyt tre år siden, forandret livet hans totalt.
– Jeg var lam herfra og nedover beina.
Bjørn peker rundt brystet og viser hvordan den ene armen hang slapt. I starten kunne han ikke spise selv.
– Folk er mer eller mindre ødelagte når de kommer hit. Og det finnes dem som er mye verre enn meg.
Vedlikehold og forebygging
Det er rett før trening på avdeling for ryggmargsskader ved St. Olavs Hospital. Gymsalen fylles med tidligere pasienter. Spesialtilpassede treningsapparater brukes for å vedlikeholde og forebygge. Nå legger sykehuset ned tilbudet.
– Vi har drevet tilbudet siden 2003 og de to siste årene uten egen finansiering. To treninger i uka, to timer gangen, koster oss 87 000 kroner. Det er ressurser vi ikke kan ta fra de innlagte pasientene, sier Ellen Marie Hatlen. Hun er avdelingsleder for posten som har ti sengeplasser.
– Ikke har vi lov til det heller.
Uten refusjonsrett
Klinikksjef Bjørn Skogstad, støtter henne og skylder på Helsedirektoratets disponeringer.
– Vi ble gjort oppmerksomme på at det var feil av oss å kreve refusjon for slik aktivitet, noe vi altså hadde gjort forut for 2013. Derfor har vi fra 1.januar 2013 ikke hatt noen inntekt på dette.
Resultatet ble at avdeling for ryggmargskader avslutter driften av treningstilbudet.
– Når Helsedirektoratet ikke definerer dette som behandling, er det ikke penger å hente. Jeg presiserer at det ikke dreier seg om endring av bevilgninger fra direktoratet, men at det per definisjon faktisk ikke foreligger noen refusjonsrett for den treningsaktiviteten som drives, fordi det ikke er definert som behandling som spesialist-helsetjenesten skal drive med. Spesialisthelsetjenesten ved sykehuset driver med behandling og primærrehabilitering. Ikke trening.
Helsedirektoratet har ikke ønsket å kommentere dette.
Ikke skulket en dag
– Jeg har en eller to magemuskler nå, sier Bjørn Nordsteien, som før skaden var mye ute i tømmerskogen, men ikke i olympiaform.
Men han har flere muskler enn som så. Og han trekker stadig på smilet. Han var selv innlagt på avdeling for ryggmargsskader i bortimot et halvt år etter fallet. Etter et par års trening på St. Olavs kan han trille en rullestol med håndkraft. I dag kommer han over dørstokker han ikke maktet i fjor sommer. Han kjører fram og tilbake til Meldal hver mandag, 16 mil. Tidligere var det to ganger i uka. Han har ikke skulket treninga én dag.
Hjemme i Meldal kommer ikke han og rullestolen seg inn i styrkerommet på treningssenteret, fysioterapeuten har ikke spesialtilpasset utstyr og det finnes ingen eksperter på ryggmargsskade som kan veilede.
– Dessuten er det trygt å trene her. Det er tilpasset våre behov. Vi har fagkompetansen og ikke minst hverandre å spørre til råds.
Lærer av likemenn
Etter annenhver trening er det kaffe og sosialt treff i regi av Landsforeningen for Ryggmargskadde (LARS).
– Det er traumatisk å måtte nullstille livet og begynne på nytt, sier leder for LARS i Trøndelag, Siv J. Fossum.
Hun fortviler over at de mister treningstilbudet ved sykehuset.
– Her har nyinnlagte muligheten til å oppleve andre som har ryggmargsskade og som har kommet langt. Ikke mål om å være oppe og springe, men det å trille over dørstokken eller snu seg selv i senga. Da er man godt hjulpen!
Klinikksjef, Skogstad og avdelingsleder Hatlen vil at LARS skal ta tak for å opprettholde et videre tilbud. De viser til Kreftforeningen, som med noe sterkere pondus har åpnet ressursknutepunktet Vardesenteret. Senteret er et spleiselag hvor Kreftforeningen er tungt inne, og St.Olavs Hospital bidrar også økonomisk.
– Foreninga har 120 medlemmer i Trøndelag og en fast gjeng på 15–20 stykker trener på avdelinga. Vi har ikke kapasitet eller penger, sier Siv J. Fossum.
