Debatt

Idrettsmodellen i Norge er ikke utdatert

Flere medlemmer: Idrettsanlegg blir ikke brukt mindre enn før. De fleste anlegg har kø av barn og ungdom som vil bruke flatene til ulike idrettsaktiviteter, skriver Anja Veum.  Foto: BERIT ROALD, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Det er alltid interessant å lese Kjetil Kroksæter (KK)- så også på lørdag om den norske idrettsmodellen. Men denne gangen blander han noen kort.

For det første øker antall medlemmer i norske idrettslag, og det øker mest på jentesiden. Da hadde det vært fint om aktivitetsøkningen ble løftet fram som det positive bidraget den er, både for lokalsamfunn og for Norge.

Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Den norske idrettsmodellen er utdatert




Det virker som om KK bruker tallene fra helsedirektoratets rapport «Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet» som bygger på Norsk monitor. Den måler kun befolkningen over 15 år. Det er ingen nyhet at flere voksne trener på egen hånd eller på treningssentrene. I et folkehelseperspektiv er det strålende, men det er ikke i motsetning til at stadig flere også driver med organisert idrett. For det andre er premissen om at folkehelse er begrunnelsen for at staten kanaliserer spillemidler til idrettsformål, feil. Idretten har en egenverdi som staten ser er helt vesentlig for engasjementet for idrett.

LES OGSÅ: Bilbarna og Birken-foreldre

Nytteverdiene går også langt forbi folkehelse, blant annet innenfor frivillighet og inkludering av mennesker med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser. Barn og ungdom driver med idrett for at det er gøy, i liten grad fordi det har en helseeffekt. Det gledelige er at langt flere barn med minoritetsbakgrunn nå er innom idretten enn tidligere, selv om idretten har en jobb med å klare å beholde også dem lenger.



Samfunnet har som mål å bedre folkehelsen, og ønsker å legge til rette for mer fysisk aktivitet for å nå dette. Men om staten kun skulle ha søkelyset på økt fysisk aktivitet, burde – og kunne – den investert mye tyngre i strukturelle tiltak som steder å være fysisk aktive i byer og tettsteder, gang- og sykkelveier og en time daglig fysisk aktivitet i skolen osv. Spillemidlene som idrettsorganisasjonen mottar til aktivitet, er i stor grad øremerket barn og ungdom 6–19 år. Ikke den målgruppen som refereres til i Norsk monitor.

LES OGSÅ: Før hadde ikke folk en livsstil

For det tredje er premissen om at anlegg blir mindre brukt, også feil. De fleste anlegg har kø av barn og ungdom som vil bruke flatene til ulike idrettsaktiviteter. Mange steder, for svært mange idretter, er det en skam hvor lite treningstid som kan tilbys. Det dokumenteres både gjennom etterslepet og behovene av treningstider og arealer.



Norsk idrett kunne sikkert gjort mer for voksne og ungdom som i dag ikke finner sin plass innenfor den organiserte idretten, men vi er på gang.

Aldri før har det vært så mange som utdanner seg innen idrett, eller som tar kurs i idretten for å lede eller trene andre. Aldri har det vært så mange, eller en så stor del av befolkningen, som er aktive innenfor idretten.

Vi mener derfor det er feil å krisemaksimere. Vi ser en positiv utvikling både i vårt faktagrunnlag over en økende medlemsmasse, og blant de mange nye idretter som er på vei inn i fellesskapet norsk idrett.

På forsiden nå