Den trøstefylte analysen av hvordan tilværelsen ville bli når barna flyttet hjemmefra, at det om ikke annet kom til å bli langt ryddigere i huset vårt, den har ikke slått helt til. Det er nesten ikke til å tro hvordan to voksne og en hund er i stand til å fylle alle mulige rom med alt fra aviser, kaffekopper og plussbriller, til refleksbånd, godbiter og hundeleker. Og bager fra helgens tur til hytta. Sistnevnte kommer jeg tilbake til.

Yttergangen vår er stappfull av ytterjakker vi sjelden bruker, og sko til alle tenkelige formål. For tiden med og uten pigger. Nesten tomme tannkremtuber og helt tomme doruller er fortsatt å se. Det samme gjelder tomflasker på kjøkkenbenken. Strykejernet står alltid til avkjøling langt lengre enn nødvendig, ute av stand til å ta seg inn i et skap på egenhånd. Juicekartongen kommer seg sjelden inn i kjøleskapet igjen etter et glass mot tørsten. Og glasset flytter seg heller ikke umiddelbart inn i oppvaskmaskinen. Sånn så det ut hos oss med ungdommer i huset. Og sånn ser det ut nå.

Vi har snublet i treningsbager og skolesekker så lenge at vi knapt husker hvordan det er å skli inn fra gangen til stua uten høye kneløft og blikk for en ledig gulvstripe å trå ned på. Vi har trolig utviklet en immunitet mot hverdagsrot fremkalt av familielivets dynamiske aktivitetsnivå. Dessuten har vi nok blitt sløvere. Oss to liksom. Og Theo, da. Det er da ikke all verden å holde styr på, tenkte vi, og har sett litt stort på småsnafset her og der.

Men nå må det strammes inn. Og disse bagene vi drar med oss frem og tilbake til hytta i helgene, de har hatt en lei tendens til å bli stående. I gangen. Gjerne gjennom hele uka. Det har til og med hendt at mannen bare har tatt med seg den uåpnede bagen i gangen opp til hytta igjen, for så å bli veldig overrasket over at den inneholdt sure sokker og halvsvette trøyer. Den har «stått på vent» blant et dusin skisko, støvletter, vinterkåper og boblejakker. Og vi skjønner ikke helt hvor alt kommer fra. Vi kan ikke skylde på Theo, heller. Han bruker som kjent verken sko eller parkas.

annemona.grann@adresseavisen.no