– Det er en ære å bli spurt om å synge noen låter på 30-årsjubileet til TNT, sier Dag Ingebrigtsen, før han raskt tilfører med et glis: – Men jeg hadde nok blitt blodig fornærmet om de ikke hadde spurt meg...
Uten Ingebrigtsen hadde ikke TNT eksistert. Det var hans låter, det var hans idé, det var hans bandnavn.
Tilbake til hardrocken
Vi skrur tiden tilbake til januar 1982. Dag Ingebrigtsen er fortsatt medlem i The Kids, som fortsatt er blant landets mest populære popband. Men for Dag er glansen borte fra sølepytten, han har hodet andre steder. Han søker tilbake til hardrocken som var hans egentlige røtter, og sammen med kamerat Gustav Alfheim skriver han låter som passer til et hardere band.
Startet som trio
Ingebrigtsen rekrutterer sin gamle bestekompis Morten Diesel Dahl, som bare en måned tidligere hadde blitt norgesmester i rock med sitt band Hotlips. Hotlips er et bra band, men de har ingen låtskriver som Dag. Sammen med bassist Steinar Eikum øver de i en gammel tyskerbrakke i Ilsvikøra, der Åge Aleksandersen og Sambandet spilte inn albumet «Ramp». Dag spiller selv gitar, men Diesel og Alfheim snakker mye om gitaristen i Rockfire fra Gjøvik som kom på femteplass i mesterskapet Diesels band vant.
Dag ringer musikkforretningen i Gjøvik, sier han har hørt om en flink gitarist. – Det må nok være guten hans Tekrø det, tror ekspeditøren. Ikke lenge etter er unge Rolf Tekrø på tråden og blir spurt om å prøvespille i Trondheim.
– Je kjem, svarer Tekrø.
Han tar like godt med seg to store marshallhøyttalere og alle de andre eiendelene sine til Trondheim. Han vet jo han kommer for å bli, og flytter samme dag inn hos Ingebrigtsen i Romulslia.
–Etter noen sekunder skjønte vi alle at han var en gave fra Gud, sier Dag Ingebrigtsen 30 år senere.
Utlandet kallet
Allerede før Tekrø hadde gjort TNT til en kvartett hadde bandet platekontrakt, og tidlig 1983 ga bandet ut sitt første norskspråklige album, med klassikeren «Harley Davidson», andre låter som skulle følge bandet videre var «USA», «Pirrende Irene», «Eddie» og «Bakgårdsrotter». Fire av dem ble nyinnspilt med engelsk tekst, og de første og suksessrike fremstøt mot utlandet ble gjort.
Turnébuss uten skilter
Men det var Norge som gjaldt. De spilte stort sett hele tiden, med minimale inntekter. De kjøpte den gamle turnébussen til Torry Enghs, men hadde ikke råd til å registrere den. De var på en hel Nord-Norge-turné uten skilt.
–Det vil gå bra. Folk som ser oss bakfra vil tro at vi sikkert har skilt foran. De som ser oss kjøre inn på en ferje vil tro vi helt sikkert har skilt bak, var strategien til Diesel. Og den virket!
Farvel til Dag
–De to første årene med TNT var en sammenhengende opptur, sier Dag Ingebrigtsen, som imidlertid forlot bandet før den virkelige suksessen kom. De turnerte USA, var nummer én på Trøndertoppen og VG-lista, mottok Spellemannpris og hadde bred internasjonal suksess med hitsinglen «10000 Lovers» og albumet «Intuition» i 1987.
–Jeg hadde måttet ofre familien om jeg skulle ha satset alt i USA. Jeg koste meg over suksessen. Det er ikke mange ganger jeg synes noen synger mine sanger bedre enn meg selv, men det skjedde med noen av låtene med Tony Harnell i front av TNT, sier Dag.
Nå er det en ny Tony i front for TNT. Tony Mills spurte en gang Dag Ingebrigtsen hvordan han kunne være så blid hele tiden.
– Det er fordi jeg ikke lenger er med i TNT, kom det spontant fra Dag Ingebrigtsen.
–Jeg hadde en flott tid med bandet, men jeg blir fort slitt ut av å jobbe så tett med folk. Jeg har aldri vært med i et band lenger enn to år, jeg var to år med Burn II, to med Subway Suck, to med Kids, to med TNT og to med TinDrum. Jeg er kanskje mer en gründertype, sier Dag som i de siste årene har hatt festbandet Dag Ingebrigtsen & The Dynamite Kids.
Fra 3 til 70
30 år etter at TNT ble startet som trio som spilte eksplosiv rock 'n' roll, vil det være nesten 70 stykker på scenen i kongresshallen på Clarion på Brattøra.
Dag gleder seg som en unge til å synge noen av sine gamle hitlåter sammen med bandet og symfoniorkester. – Siden jeg var 14 år har jeg drømt om å synge i front av et helt orkester og å kunne lene meg mot celloer og fioliner i stedet for keyboard. Jeg kan nesten ikke vente!
