Forrykende samspill

Splitte mine bramseil, for en konsert!

Konsert med Motorpsycho i operaen i Oslo. 

Saken oppdateres.

Humor har de, Motorpsycho. Scenen på Den norske opera og ballett søndag var dekorert med malte bølger i pappmaché, Trondheim jazzorkester og Trondheimsolistene var oppkledd i matrosluer og -kraver, bandet selv og gjestemusikerne Kvernberg, Storløkken og Vestrheim i  trollmannskapper. Sceneoppsettet brakte tankene til da Tnt skulle erobre verden på en vikingskip-scene på 80-tallet.

Men først og fremst har Motorpsycho ambisjoner. Sykt høye ambisjoner. Prosjektet «The Death Defying Unicorn» som begynte som en konsert, og ble foredlet som album, har blitt ytterligere foredlet på turné, toppet av to konserter i Oslo søndag og en i Trondheim neste mandag med både TrondheimSolistene og jazzorkestret på scenen. 29 musikere, det beste fra Trondheim i en samlet kraftpakke.

Og snakk om kraft!  Det virket som om samtlige musikere spilte hvert sekund av konserten på  en og en halv time. Det var en intens, vilter sjøreise av en konsert, en historie jeg ikke bryr meg om å skjønne detaljene i. Jeg bare blir med på ferden, i musikk og Pekka Stokkes spektakulære, men stramme lysshow.

Verket til Motorpsycho og Ståle Storløkken er bygget rundt  åtte «store» låter og et knippe lettere skisser innimellom. På plate og i tidlige sceneversjoner har smålåtene fremstått som litt pussige i sammenhengen, mer som pustepauser i kakofonien av lyd. Nå er de fullt integrert i en imponerende helhet. Alle de 29 musikerne på scenen er i fullt Motorpsycho-modus. Her er det ikke snakk om rock versus finkultur, "oss og dem". Samarbeidet er like sømløst som overgangene mellom enkeltlåtene.  Eposet «Through The Veil» var som ventet et tidlig høydepunkt, mens  «Into The Gyre» som er litt småkjedelig på plate var frenetisk moro, ytterligere forsterket av Pekka Stokkes lys-flygefisk.  

Avslutningen av konserten  med «Sharks», «Mutiny!» og «Into The Mystic» var så intenst at det bare var å gi seg over og be om nåde. En kunne ha trukket frem en serie musikalske detaljer, men det er først og fremst helheten som er det store med dette verket.

En kan mobilisere innvendinger. Intensiteten i forestillingen kan defineres som en svakhet.

Det er ingen pusterom, få  avlukker til refleksjon og fordypning. Det er så mye som skal inn i denne forestillingen at ting nesten overdøver hverandre. Sidemannen sa han ble mer imponert enn grepet. Jeg skjønner hva han mener, men selv ble jeg både imponert og grepet, og tror det nettopp er intensiteten og de manglende pusterommene som er forestillingenes hovedstyrke.

Når rock møter klassisk blir den ofte «forfinet» og mister sin glød. Når Motorpsycho spiller konserter uten særlig rom for improvisasjon kunne de også fort blitt en tammere og mindre nødvendig utgave av seg selv. Ved å konsekvent holde den syke kraften og tempoet i konserten unngikk de disse fallgruvene, og fremsto kanskje mer forrykende og frenetisk enn noen gang.  

Det var en mektig opplevelse, en og en halv time med intens musikalsk glød, djervhet og kraft. Jeg  var helt utmattet, og kan bare forestille meg hvordan de på scenen opplevde det. At de hadde guts til å gjenta konserten etter en drøy times pause er ekstremt imponerende,.

På forsiden nå