Det blir fort personlig mellom meg og Motorpsycho. Som lydspor til store deler av mitt voksne liv må det nødvendigvis bli slik.

På plate har det føltes som om jeg og bandet har dratt litt i hver vår retning de siste årene. Med nesten perverst gode Kenneth Kapstad som motor i maskineriet har også Bent Sæther og Snah dratt lengre ut musikalsk. Resultatet har ofte føltes smart og referansetungt, upåklagelig spilt men også noe følelsesløst. Musikk for hjerne og kropp framfor hjerte, med andre ord.

Fjorårets «Still Life With Eggplant» opplevdes imidlertid som et viktig steg i riktig retning, mens ferskeste «Behind the Sun» virkelig begynner å vokse til den Motorpsycho-plata jeg har ventet på en stund nå. Litt ekstra grunn til å glede seg der altså, selv om de store følelsene aldri har vært langt unna når Motorpsycho spiller konsert.

Det er de heller ikke i kveld når dypt melankolske og uendelig vakre «Come on in» åpner den akustiske delen av settet. Da vi også fikk en slik øvelse på Byscenen rett før jul, stod en reprise i utgangspunktet langt ned på ønskelisten min – jeg innser raskt hvor feil jeg tok.

«Er det fint, eller er det bare kjedelig?» spør Bent etter noen låter. Jeg håper det rungende tilsvaret fra den stappfulle Verkstedhallen var svar godt nok. Klumpen i halsen under nevnte «Come on In», «Now it’s time to skate» og «Feel» var godt nok for meg i alle fall.

Nerven og den emosjonelle kloa bandet setter i meg når de er på sitt beste forsvinner naturligvis heller ikke i overgangen fra det akustiske til det elektriske, eller i overgangen fra gammelt til nytt. At bandet skal demonstrere sin nær uforlignelige evne til å utfordre seg selv og lytterne sine på ferske «Ghost», kom mer overraskende på. Den skjøre spøkelsesballaden som nesten forsvinner på plate framstår gigantisk i kveld. Lyden i Verkstedhallen er buldrende, men presis. Gåsehuden virker som den har kommet for å bli.

Når bandet tar stikkere bakover i katalogen er det ikke nødvendigvis de mest spennende valgene de gjør, men med blant andre «Hey, Jane», «No Evil» og «Kill Some Day» har blokka mi aldri vært så full av utropstegn. Evnen til å fornye eldre materiale er også stor stas og «Upstairs-Downstairs», kan umulig ha hørtes bedre ut enn den framstod i kveld – litt mørkere, litt rarere og med en avsluttende oppbygning  jeg virkelig håper noen fikk et godt opptak av. Og «Plan #1»? -Jeg snufsa bare fordi jeg er litt forkjøla altså.

Helvetes-suiten, «Hell 1-7», blir kveldens sentrale midtpunkt, der den med flere nydelige avstikkere (blant annet med Sæther på mellotron) ender opp med nærmere 40 minutt på klokka. Et klart høydepunkt, selv om avslutningen på denne fortsatt framstår for meg som en musikalsk stillingskrig med implosjon som eneste mulige resultat.  Sammen med «The Afterglow», min klare favoritt fra forrige album som heller ikke kommer helt til sin rett i kveld, blir dette en ørliten nedtur i en ellers strålende konsert.

Enorme mengder honnør må til slutt også sendes i retning Reine Fiske (Dungen, Landberk). Å stå som strengemann side ved side med Bent og Snah er en ting, men svensken har tilsynelatende også fått karret til seg en god porsjon autonomi der ute på høyreflanken, hvor han veksler mellom å harmonere, duellere og male ut små lydlandskap. På kort tid har han spilt seg inn som en essensiell del av bandet, en posisjon jeg håper han vil ha en god stund til.

Jeg håper virkelig også at Motorpsychos to siste album er en indikasjon på veien videre. For selv hvor fantastisk det kan være å høre noen av Norges beste musikere flekse muskler, er det lenge siden bandet har føltes så relevant for meg både på plate og fra scenekanten. I kveld fikk vi musikk både for hodet, kroppen og ikke minst – for hjertet.