I helga ble «Beasts Of No Nation» sluppet på og av Netflix over hele verden. Strømmetjenesten har med rette blitt kritisert for filmutvalget, men med «Beast Of No Nation» har de faktisk produsert for eksklusiv visning en spillefilm som kunne hatt premiere på hvilken som helst av verdens mest prestisjetunge filmfestivaler.
«Beasts Of No Nation» er regissert og fotografert(!) av en av de mest spennende amerikanske filmskaperne de siste årene, Cary Fukunaga. Den er basert på en roman av Uzodinma Iweala om en fryktinngytende kommandant og hans hær av barnesoldater i et ustabilt, krigsherjet land i Afrika.
Regissør Fukunaga fikk i fjor mye velfortjent ros for første sesong av tv-serien «True Detective». Han har også laget to svært gode og svært forskjellige spillefilmer, med det røffe immigrasjonsdramaet «Sin Nombre»(2009) og det mer klassiske kostymedramaet «Jane Eyre»(2011).
«Beast Of No Nation» er en dirrende, intens, tidvis svært ubehagelig, men vesentlig film som følger en liten gutt fra krigsflyktning til barnesoldat og hans møte med det sivile samfunn igjen, etter opplevelser det er vanskelig å forestille seg.
Filmen har fellestrekk med den oscarnominerte kanadiske filmen om barnesoldater «Rebell» som gikk på kino i Norge for to år siden. «Beasts Of No Nation» er mer raffinert i formspråk, mer gjennomført som filmfortelling, omtrent like rystende innhold.
Flere element gjør dette til en film som tåler stort lerret, som fortjener større visningsplattformer enn håndholdte. Den buldrende musikken til Dan Romer spiller nesten like godt opp mot handlingen her, som i hans musikk til «Beasts Of The Southern Wild».
Abraham Attah er fryktinngytende fin i hovedrollen som vesle Agu som på flukt fra krig kommer bort fra familien sin. I den ujevne strømmen av «Heart Of Darkness»-paralleller med hvite mennesker på ferd med brutal ondskap og vold i Afrika, har denne et annet, vel så skremmende perspektiv.
Idris Elba gjør sin beste filmrolle som geriljalederen Commandant som rekrutterer barnesoldater. Elba og filmen gjør mange små skift i tone og retorikk, etter hvordan situasjonen utvikler seg. Scenene hvor den hemningsløse lille hæren nærmer seg det politiske landskapet i striden er kanskje mest skremmende.
«Beasts Of No Nation» er ikke akkurat underholdning til pizza'n, men en gjennomført, rystende spillefilm. Om Netflix produserer flere filmer med ambisjoner og gjennomføring på slikt nivå, vil de bli en mer seriøs konkurrent til den tradisjonelle filmbransjen enn noen av oss har trodd. Det blir interessant å se hvor mange strømmetjenesten klarer nå med en film som dette.