Til å være en skuffende middels og delvis mislykket film, er «The Program» ganske severdig. For det første er historien så utrolig at selv om den er velkjent for de fleste, gjør det inntrykk å få brettet den ut i all sin prakt og gru, relativt kronologisk. Lance Armstrong vant altså Tour de France hele syv ganger på rad fra 1999, og ble hyllet som en av tidenes største idrettsmenn.
I virkeligheten viste han seg altså å være notorisk doper og juksemaker. «The Program», som godt kunne fått en mindre intetsigende tittel på norsk, følger Armstrongs karriere fra relativt lovende ung 21-åring på hjul i Europa, via kreft og tidenes seiersrekke, til comeback og dopingavsløring.
Den dyktige, svært rutinerte og påfallende allsidige britiske filmskaperen Stephen Frears forteller historien nærmest i revy, og bruker ikke lang tid på å gjøre filmen til et nidportrett av en juksemaker som utrolig nok fikk holde på i år etter år uten å bli tatt.
Filmen er basert på boka til Sunday Times-journalisten David Walsh, som i 2006 sammen med avisen ble saksøkt av Armstrong og dømt til å betale syklisten over 3 millioner kroner i erstatning for doping-anklager. Walsh spilles av alltid joviale Chris O'Dowd. Han tegnes for øvrig som en enslig journalistisk helt i en sportspresse som i filmen ellers er mest opptatt av å være på god fot med Armstrong.
Om filmen er litt for lett i stil og replikker, har den et par skuespillerprestasjoner som sammen med historien gjør den interessant og severdig, tross svakhetene. Ben Foster er som regel enda bedre enn filmene han spiller i, og gir et fascinerende portrett av en juksemaker beruset av sin egen suksess.
Også et par av birollene er klart bedre enn filmen. Franske Denis Ménochet («Inglourious Basterds») er svært god som den belgiske sportsdirektøren til Armstrong. Karakterskuespiller Jesse Plemons er god i beslektet rolle som «tyster» i den kinoaktuelle gangsterfilmen «Black Mass». Her spiller han Floyd Landis, lagkameraten til Armstrong som utløste doping-skandalen.
På den corny siden, som filmen tidvis ruller mot, er franske Guillaume Canet som en parodisk utgave av den italienske dopinglegen Michele Ferrari. «The Program» stiller sykkelsporten spesielt, og idrett og stjernedyrkelse generelt i et grelt lys.
Ben Foster tegner et fascinerende bedragersk bilde av en egosentrisk utøver som med alle midler når og dyrker livet på toppen. I en av filmens beste scener diskuterer lagkameratene til Armstrong hvilken Hollywood-stjerne som skal spille ham på film, med Matt Damon og Jake Gyllenhaal som kandidater. Ben Foster er kanskje ikke like kjekk, men jeg tviler sterkt på at de to andre ville vært like god i rollen. Derfor er det synd filmen ikke holder samme nivå.
