Middels dokumentar om Malala

Ung, modig fredsprisvinner med en sterk og inspirerende historie for vår tid. Bare synd dokumentarfilmen om henne ikke er bedre.

Saken oppdateres.

Fredag er det klart for Nobelkonserten. Det er sannsynligvis grunnen til at dokumentarfilmen om den desidert mest omtalte av fjorårets fredsprisvinnere får kinopremiere denne uka. Filmen er inspirert av boka «Jeg er Malala». Filmen er et slags portrett av den nå 18-årige jenta, en presentasjon av hennes kamp for likestilling og jenters rett til utdanning i islamske samfunn og skildring av hvordan hun ble angrepet og nær drept av Taliban i 2012.

Regissør Davis Guggenheim fikk Oscar for beste dokumentar for «Al Gore-filmen» «En ubehagelig Sannhet»(2006). Som den er «He Named Me Malala» i noen grad preget av å være aktivistfilm i en god saks tjeneste. Det er mer nærliggende å ty til adjektiv som «sympatisk» og «viktig» enn «god» om filmen.

Hvis man ikke kjenner særlig til historien om Malala, om hvordan hun ble forsøkt skutt til taushet av Taliban, men likevel fortsatte kampen for jenters utdanning og kvinners rettigheter, så er «He Named Me Malala» en solid introduksjon til fredsprisvinneren og hennes kamp.

En svakhet ved filmen er at den har lite vesentlig å by på utover det som alt er gjort allment kjent. Arkivbilder og opptak som skildrer utvikling i områder under press fra Taliban i Pakistan og Afghanistan gir noen av filmens mest opprørende scener, fra attentatet og en serie bombeattentat mot jenteskoler.

Filmteamets forsøk på å følge Malala som flue på veggen i hverdag og arbeid, når sjelden mye dypere enn et lørdagsportrett i Dagsrevyen. Småkjekling med brødre og avsløring av variable resultat på prøver på skolen, gir riktig nok tiltrengt illustrasjon av at hun også er en vanlig jente, selv om hennes liv og kamp er helt usedvanlig.

Filmen kommer ikke helt godt ut av blandingen av portrett, reportasje og illustrasjon, med bare spede forsøk på å få med noen kritiske stemmer, samt å plassere hennes innsats i et større perspektiv. Thorbjørn Jagland står for både antiklimaks og klimaks, med opptak av Nobelkomiteens annonsering av prisvinnere i 2013 og 2014.

Som kinodokumentar faller «He Named Me Malala» dessverre mellom flere stoler, og virker mye lengre enn sine 88 minutter. Det til tross for at en av filmens svakheter er at den legger seg litt for tett opp til tv-reportasjen i form. Det brytes riktig nok opp med animerte sekvenser som skildrer Malala Yousafzai som barn og noen av hennes tanker og drømmer. De i og for seg vakre animerte partiene, er ikke helt godt forløst i filmen som helhet.

Filmen har et «filmatisk» lydspor av Thomas Newman, som dessverre ikke tjener filmen, men pakker bildene inn i en høystemt stil, som ikke kler historien om den jordnære, konkrete og utålmodige unge kvinnen. Som oppblåst skolefjernsyn for store og små har filmen en misjon, men vurdert som dokumentarfilm er hovedperson Malala og hennes innsats mer imponerende enn filmen om henne.

Bror og søster: Khushal Yousafzai og Malala Yousafzai hjemme i Birmingham i England. 

Bror og søster: Khushal Yousafzai og Malala Yousafzai hjemme i Birmingham i England. 

På forsiden nå