Varmt fra Snåsa

Varmt og overraskende morsomt filmportrett av Snåsamannen i ekstraomgang med hjelpende hender.

«Mannen fra Snåsa»

Saken oppdateres.

«Du e no kos du og da Joralf», sier Marthe Sakshaug fra Steinkjer til Joralf Gjerstad i en av de fine, varme scenene i Margreth Olins dokumentarfilm «Mannen fra Snåsa». Den unge kvinnen med Downs syndrom kommer med hjertesukket etter gjensyn med Gjerstad på et arrangement. Scenen kaster fint lys over en mann og en film som slår et slag for godhet mellom mennesker.

«Mannen fra Snåsa» åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival mandag kveld og kommer på kino landet over fredag. Mange av dem som har fulgt historiene om den tidligere klokkeren på Snåsa med de varme hendene, vil sannsynligvis ha stor glede av filmen. Skeptikere til hans helbredende evner vil neppe bli overbevist, men Margreth Olin har heldigvis laget en dokumentarfilm som har noen kvaliteter, uavhengig av om man tror eller tviler på Snåsamannen.

Filmen ble spilt inn i 2014, og har blitt noe annerledes enn da prosjektet ble presentert i 2013, åpenbart også annerledes enn filmskaperen hadde tenkt. For det første er det sannsynligvis bra at filmen ikke ble en 3D-film som først planlagt. For det andre har Olin klippet inn en dramatisk sykdomshistorie med sin mann, som ble rammet av hjerneslag mens hun drev etterarbeid med filmen.

Det kan diskuteres om historien om Olins mann, et akutt drama som rammer inn filmen, tjener helheten. Innenfor den personlige dokumentaren Olin arbeider, er det lett å se at det hadde vært vanskelig å gå utenom. Settingen for filmen er også spesiell. Fem år etter at han egentlig sluttet å ta imot lidende, dokumenterer filmen noen av Gjerstads møter med 22 utvalgte personer, spesielt for filmen.

Tett på viser Olin hvordan Gjerstad snakker med og tar på «pasientene». Møtene mellom den snart 90-årige mannen og unge og voksne fra ulike deler av landet er skildret med humor og varme, mye på grunn av Gjerstads uhøytidelige væremåte. Artige scener med Gjerstads kone og adoptivsønn ledsager små glimt av hans forhistorie, med et sårt punkt da han forteller at han en gang var nær ved å ta livet av seg, på grunn av tunge tanker etter negativt bygdesnakk om hans evner.

En styrke og svakhet ved filmen er at den nærmest forutsetter litt kjennskap til Snåsamannen. Respektfullt og varmt går Olin inn i beretningen om den legendariske mannen her og nå. Hadde det vært en utenlandsk film, om en utenlandsk parallell til Snåsamannen, ville nok mange følt at noe manglet. Når filmen likevel fungerer, er det fordi hovedsaken ikke er bevis for eller avsløring av mirakel.

Noen av menneskene som bærer fram sine plager til Snåsamannen ser ut som om de blir bedre, andre ikke. Det er likevel de varme møtene mellom mennesker, hvordan Gjerstad ser folk og prøver gi mennesker som har det vondt livsmot, som blir filmens kjerne. Det mest overraskende med filmen er det lune, trønderske understatementet som formidles. Det kler en fortelling med mange plager, mye varme og en mann som strekker ut hender til folk som har det vondt.

Godt møte: Regissør Margreth Olin gir et varmt og overraskende morsomt møte med Joralf Gjerstad i «Mannen fra Snåsa» skriver vår anmelder. 
        
            (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza Film)

Godt møte: Regissør Margreth Olin gir et varmt og overraskende morsomt møte med Joralf Gjerstad i «Mannen fra Snåsa» skriver vår anmelder.  Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza Film

Hjelp fra Joralf: Unge Mira er en av pasientene som sier hun ble mye bedre etter å ha møtt Joralf Gjerstads hender i «Mannen fra Snåsa». 
        
            (Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon)

Hjelp fra Joralf: Unge Mira er en av pasientene som sier hun ble mye bedre etter å ha møtt Joralf Gjerstads hender i «Mannen fra Snåsa».  Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

På forsiden nå