Lavbudsjetts skrekkfilm med venner og kolleger er en ganske vanlig vei inn i filmbransjen fra understrømmen i USA. Det begynner å bli mer vanlig i Norge også, men av nordtrønderske varianter, er «Grendel» av Richard og Tomas Grande fra Skogn den første som settes opp på kino flere steder i landet, med nattkinovisninger i Trondheim i helga.

Det er mange velbrukte grep i Grendel. Dessverre er få av dem særlig godt gjort. På sitt beste preges filmen av en sterk vilje til å lage film. Åpningen er ganske frisk, om noe revypreget. På et lensmannskontor lar en sjokkskadd regissør to veldig nordtrønderske politifolk få se filmen med det som har skjedd. Til overtidsbetaling, presiserer de klokelig.

Filmen spiller litt på nerdete filmhumor med noen Nicholas Cage-referanser, men uten at de humoristiske grepene som filmen har for få av, blir særlig gjennomført. Filmfortellingen livner dessuten til når den drøyt midtveis gir inntrykk av å leke med «Rambo», men det er bare et blaff. Noen av skuespillerne klarer seg godt. Så mye mer positivt er det ikke å si om filmen, dessverre.

«Found footage»-grepet som introduseres når vi og politiet får se hva forferdelig som har skjedd, kan være effektiv og god inngang til lavbudsjettfilm. Urolig kamera og uvøren stil funker brukbart så lenge filmen pretenderer å være filmet av ei 17-årig jente som skal filme bakomfilm til skrekkfilmen «Grendel». Uten forklaring velger filmen raskt å droppe dette grepet. Vi får flybilder av Hestøya og ulike blikk på det som skjer, som bryter med illusjonen filmen først legger opp til.

Hovedproblemet er likevel at det blir for mye uvesentlig, ujevnt og uforløst som fyller tiden på lerretet. Skrekken blir ikke skummel nok, det er for lite og for dårlig humor og dramaet mellom typene lever ikke godt nok. Det er smart å vente såpass lenge med å vise skapningen som dreper, men det må mer til enn håndholdt kamera, ei øy med skog og noen ungdommer som vil lage film, for å lage severdig film.

Kombinasjonen av trøndersk, svensk og engelskspråklig ungdom isolert på ei lita øy med dårlig mobildekning og lang tid til neste båt, er forslitt, men effektiv ramme som filmen burde utnyttet bedre. Den hadde tjent på å utnytte begrensede ressurser til en fordel, gjennom mer konsentrert fortellergrep og frekkere lek med sjangeren. Fordi den mangler en bærende idé, framstår filmen mer amatørmessig enn nødvendig.