Stemmen fra tårnet

På Norges sørligste fyr har Kristoffer Lo smidd sitt hittil mest kunstnerisk fullendte album.

Fyren i tårnet: Kristoffer Lo har spilt inn sitt nye soloalbum i Ryvingen Fyr utenfor Mandal. Et album som er like musikalsk tilfredsstillende som det er konseptuelt interessant, ifølge vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Bare se det for deg: Et lass forsterkere og mikrofoner fordelt oppover et 22 meter høyt fyrtårn. En av Norges mest interessante og eventyrlystne musikere blåser vekselvis tuba og flugabone, før alt sendes gjennom veldige effektkjeder som forskyver, looper, og vrenger. Alt dette mens stormen pisker utsiden av metallstrukturen, som parallelt fungerer som forsterker, ekkokammer og lydleder til mikrofonene i toppen.

Det som i tekst kan synes som en kaotisk kakofoni låter imidlertid langt mer kontrollert og komponert i praksis. Med en på overflaten enkel flugabone-melodi sender Lo lette nikk til Deathprods «Dead People's Things» og Biospheres «Translation», to av mine absolutt favorittverk innen ambientmusikken. Det låter intenst melankolsk og vart, mens det gradvis bygger i intensitet og kompleksitet.

Herfra går vi i kjelleren, bortimot bokstavelig talt. Melodiske bassdroner fra langt der nede et sted runger i fyrets vegger, og det høres ut som om noen koster betonggulvet. Dette blir imidlertid kun en forsmak på den stille, introspektive stormen som får fullstendig utløp på det halvtimeslange sistesporet. Melodilinjer hintes til, droppes, plukkes opp igjen, og stables til veldige konstruksjoner før det hele toner ut i støy.

Det hviler konsekvent noe metallisk rått, og sårt over «The Black Meat», men der førstnevnte sikkert kan knyttes til fyrets massive jernvegger, føles sårheten som noe langt mer personlig. Slik oppleves også «The Black Meat» som en destillering av Los særegne signatur, bygd opp gjennom flere titalls albumutgivelser i en bråte ulike konstellasjoner.

Men det er på denne han virkelig treffer meg. Rørende, ruvende og fullstendig blendende utført har «The Black Meat» har blitt et album som er like musikalsk tilfredsstillende som det er konseptuelt interessant. Det veksler konstant mellom å være vakkert og orkestralt på den ene siden, men også bekmørkt og støyende på den andre.

Det er imidlertid aldri noe mindre enn fullstendig uimotståelig.

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN

Kristoffer Lo - «The Black Meat» 

Kristoffer Lo - «The Black Meat» 

På forsiden nå