- Det er bare å glemme at alle kan leve av å være skuespillere etter endt utdanning

Antall skuespillerstudenter er ikke problemet, men derimot forventningene om at alle skal kunne ha det som levebrød, mener teaterregissør Marit Moum Aune.

- Gjør det du vil, men vit hva du gjør, er budskapet fra teaterregissør Marit Moum Aune. Hun ser gjerne at mange utdanner seg som skuespillere, men tviler på om alle vet hvilken tøff virkelighet de utdanner seg inn i. 

Saken oppdateres.

Dermed stiller hun seg bare delvis bak teatersjef Kristian Seltuns konklusjon i et leserinnlegg i torsdagens utgave av Adresseavisen.

Aune fra Trondheim har jobbet både med friteater og institusjonsteater i Trøndelag og ellers i landet, og har de siste årene blant annet regissert Stiklestadspelet og Operaens suksessoppsetning «Ghosts». Da hun var fersk, var utdanningsplassene forsvinnende få.

- Ekstremt vanskelig å slå gjennom

- Det ble tenkt nærmest planøkonomisk. Statens teaterhøgskole utdannet åtte skuespillere i året, det var antallet noen hadde funnet ut at institusjonsteatrene trengte. Disse gikk rett inn i faste jobber, omtrent som produksjonsarbeidere. Det var jo en tullete måte å gjøre det på, mener Aune.

LES OGSÅ: – Spel skaper falske drømmer hos unge

Hun er likevel enig med teatersjefen i at det utdannes flere skuespillere enn det strengt tatt er bruk for, uten at det betyr at utdanningen er bortkastet. Som regissør setter hun pris på å møte folk fra ulike utdanningsløp.

- Gjør det du vil, men vit hva du gjør! Det er bare å glemme at alle kan leve av å være skuespillere etter endt utdanning. Poenget er at studentene må være klar over at det er ekstremt vanskelig å slå igjennom, og at du må ha et voldsomt trøkk innenfra for å lykkes. Og det er ikke bare deres eget ansvar, men også alle rundt dem som forteller dem at de skal bli vinnere. Jeg har selv 27 år på baken som frilanser, og lever med usikkerheten hver dag, sier Aune.

LES OGSÅ: - Teatersjefen er ikke opptatt av det som skjer i Trøndelag

Trøndersk stamme

Aune følger også teatersjefen i at det ikke er Trøndelag Teaters oppgave å opprettholde arbeidsmarkedet for skuespillere i Trøndelag.

- Teateret skal eksistere for én gruppe, nemlig publikum. Når det er sagt, lønner det seg selvsagt å ha trøndere som Mads Bones, Hans Petter Nilsen, Hildegunn Eggen og Trond-Ove Skrødal i staben – folk som skjønner stemningene, tonen og språket i landsdelen, mener Aune, som samtidig tror det kan oppfattes som arrogant å kritisere de frie teatergruppene, scenekunstnere som lever en mindre beskyttet tilværelse enn institusjonsteatrene og er mer avhengige av markedet.

- De tar i alle fall initiativ og våger, sier Aune.

De sterkeste overlever

- Jeg tror studentene er godt realitetsorienterte og klar over hvor tøft det kommer til å bli, sier Knut Alfsen, leder i Norsk Skuespillerforbund (NSF). Ifølge NSF er det i dag seks skoler som tilbyr bachelorutdanning innen scenekunst, og de anslår at mellom 60 og 70 studenter fullfører en norsk skuespiller-bachelor årlig. I tillegg kommer alle som fullfører utdanninger i utlandet.

- Utdanner vi for mange?

- Det spørs fra hvilken side du ser det. Sett opp mot faste arbeidsplasser på våre institusjonsteater, gjør vi jo det. For oss er det grunnleggende positivt og viktig at mange ønsker å bli skuespillere, men det er et hardt yrke med sterk konkurranse der den sterkeste overlever, mener han.

Selv ble Alfsen medlem i NSF i 1977. Da hadde fagforeningen ca. 450 medlemmer, hvorav rundt 100 var frilansere. I dag har de 1356 medlemmer, og kun 156 av dem er fast ansatte.

- Konkurransen er blitt mye tøffere. Samtidig har arbeidsmarkedet også eksplodert, med mange flere jobbmuligheter innen film, reklame, dubbing og Den kulturelle skolesekken, forklarer han.

Bekymring rundt privatskoler

Bare i fjor høst fikk tre skoler godkjent bachelorutdanning innen scenekunst.

- Det kan være en bekymring at private skoler kan tenkes å ta inn folk selv om de ser at vedkommende ikke har talentet som skal til. I så fall grenser det til villedende markedsføring, sier Alfsen.

- På den ene side er det bra for alle bransjer med et visst overskudd av arbeidskraft, sier Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening, som representerer arbeidsgiversiden på scenekunstfeltet.  

-Samtidig er det fornuftig å kunne diskutere nivået og kvaliteten, slik Seltun nå gjør, sier Gjelten, som blant annet mener det kan være grunn til å se på om det særlig finnes private skoler der kvaliteten ikke er god nok.

Rettferdighet eller kvalitet?

- Hva er løsningen?

-Utdanningsmyndighetene kan til en viss grad regulere, men jeg er usikker på om de bør gjøre det. I mange andre bransjer regulerer dette seg i større grad selv. Det som gjør feltet spesielt, er at de som ikke får jobb på andre måter har mulighet til å danne sine egne konstellasjoner.

- Når stadig flere utdannes til arbeidsledighet eller forsøker å etablere egne virksomheter som et resultat av arbeidskraftsoverskuddet, er det en risiko for at rettferdighetskrav kan gå på bekostning av krav til kvalitet. En annen mulig konsekvens er at det blir mange scenekunstnere som tjener lite eller ikke får jobb som kunstnere. Burde man heller spisse kvalitetskriteriene og konsentrere midlene om færre – som dermed får bedre arbeidsvilkår? Det er et følsomt tema, men et spørsmål som bør stilles, mener Gjelten.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Konkurransen blant sjkuespillere er blitt mye tøffere, samtidig har arbeidsmarkedet også eksplodert, mener Knut Alfsen, leder i Norsk skuespillerforbund (NSF). 

Konkurransen blant sjkuespillere er blitt mye tøffere, samtidig har arbeidsmarkedet også eksplodert, mener Knut Alfsen, leder i Norsk skuespillerforbund (NSF). 

-Når flere mener seg støtteberettiget, legger det større press på allerede knappe støtteordninger, mener Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening. 

-Når flere mener seg støtteberettiget, legger det større press på allerede knappe støtteordninger, mener Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening. 

På forsiden nå