Bruce satte Granåsen på verdens rockekart

Grantrærne bukket i beundring. 74 000 armer strakte seg i været. Bruce i Granåsen ble en megasuksess.

Saken oppdateres.

Det historiske suset var merkbart allerede en time før han gikk på scenen. 37 000 publikummere hadde trosset regnet i flere timer, og forventningene hadde økt jevnt og trutt siden de første publikummerne gikk inn på arenaen i 16-tiden.

Så, klokken 19.40, idet omtrent alle publikummerne i den stadig mer seigtflytende køen har kommet seg inn, står de på scenen, verdens største rockeartist og verdens kraftigste og mest solide band.

- Hello Trondheim, sier Bruce litt sjenert. Han vinker til publikum og gjør noe helt uventet. Han spiller den gamle Creedence-låten «Who’ll Stop The Rain». The E Street Band kan spille hva det skal være, og selvfølgelig passer det godt i det dårlige været. Og selvfølgelig stopper regnet. Springsteen er allmektig denne kvelden.

Han gyver løs på en fandenivoldsk versjon av «Badlands», en 38 år gammel låt som er en av mine desiderte favoritter. Den er Springsteen i et nøtteskall, den skildrer jeg-personens desperate ønske om å bli noe her i verden, om å komme seg bort fra traurige omgivelser, den forteller at omstendighetene er jævlige, men jeg lar meg ikke knekke: «It ain’t no sin to be glad you’re alive».

Bruce spiller en rå gitarsolo, Jake Clemons strør saftige saksofontoner rundt seg. Der og da, klokka 19.46 den 26. juli 2016, synger Springsteen Trondheim og Granåsen inn på det internasjonale rockekartet. Alt fungerer, arenaen er med, det er like fint å høre Springsteen i Granåsen som hvor som helst i verden, nei enda finere, for det er ikke til å komme forbi; det er stas at han er i hjembyen din.

Springsteen følger opp med en annen av sangene sine som betyr aller mest for meg, og det blir nesten for mye av det gode: «The Promised Land» er gullalder-Bruce, enda en sang fylt av hans sterke kombinasjon av desperasjon og livsglød. «Mister, I ain’t a boy, I am a man».

Fortsatt har det bare gått 20 minutter av konserten, og vi er så vidt i gang med en laaaang kveld der vi skal få bunnsolid, storslått rock, musikk med røtter tilbake til 50- og 60-tallet og som er blitt oppjustert og oppgradert gjennom flere tiår, i takt tidens skiftende puls.

Tre timer senere, klokken 22.50, spiller Springsteen sin siste tone i Granåsen – i denne omgang, for nå bør det oppstå et folkekrav om at han må komme tilbake så fort som mulig.

Han avslutter den tre timer og ti minutter lange konserten med «Thunder Road», også den en klassisk Springsteen-låt med klassiske temaer om å komme seg opp og fram og jakte på det lovede land.

Det var en strålende opplevelse hele veien, og serien med ekstranumre, der Springsteen gikk fra konseptene i enda større grad enn han pleier, noe som ikke sier så rent lite, løftet de 37 000 publikummerne til høyder jeg knapt trodde var mulig.

Han spilte «Born In The USA», «Born To Run», «Ramrod», «Dancing In The Dark», «Tenth Avenue Freeze-Out», en versjon av soulklassikeren «Shout» der bandet mistet alle hemninger, og «Bobby Jean».

Rockeopptredener som dette er det bare én artist i verden som kan levere. Publikum danset, omfavnet hverandre, lo og gråt. Træge trøndere? For noe tøv. Begrepet har alltid vært tåpelig. Etter Bruce i Granåsen bør det begraves for alltid.

Hele kvelden står Springsteen på scenen og pøser på med den ene klassikeren etter den andre. «Sherry Darling», «Spirits In The Night», «Two Hearts», «Out In The Streets» og den intense «I’m On Fire» er noen av dem.

Vi får den rene hitparaden, og Springsteen balanserer godt mellom fest og moro og sanger med substans. Han legger ikke mye vekt på albumet «The River», men gir oss en gripende versjon av tittellåten og deretter en utgave av «Racing In The Streets» som bygger seg opp til et buldrende klimaks.

Han går foran scenen og tar alle i hånda, han smiler og ler og får med seg bandmedlemmene på ablegøyer, han går på en catwalk femti meter foran scenen og får med hele Granåsen på allsang i «Hungry Heart». Han trenger knapt synge ett ord selv.

Han henter en liten gutt opp på scenen som synger sjarmerende på «Waiting On A Sunny Day», han går ut til publikum, velger en av plakatene der de har skrevet sine låtønsker og synger «Radio Nowhere» til manges store fornøyelse.

Han gjør alt man kan forlange av en storslått Springsteen-konsert allerede i løpet av drøyt to timer. Han spiller «She’s The One» og «Because The Night» i så suverene, medrivende versjoner at jeg lurer på hvor dette skal ende, for det er fortsatt en time igjen.

Jeg har hørt en del Springsteen-konserter de siste trettifem årene, og så høy stemning allerede etter to timer, en slik glød blant musikerne på scenen, har slett ikke vært hverdagskost.

Springsteen i Granåsen beviser enda en gang at han er rockens suverent største liveartist, i hvert fall når det gjelder å nå ut til store publikumsmasser med musikk som byr på både vesentlig innhold og stor underholdning.

En mer storslått og vellykket innvielse av Granåsen som rockearena er det umulig å tenke seg. «It’s a town full of losers, and I’m pulling out of here to win», var siste tekstlinje i Granåsen. I går kveld var arenaen «a place full of winners».

Anmeldt av Trygve Lundemo

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå