Nærmer seg verdensformat

Nå er Soup farlig nær å få ut sitt enorme makspotensial.

Forløsning: Erlend Viken og hans Soup har ligget i vannskorpa til noe ekstraordinært lenge. Fredagens Trondheim Calling-konsert viser at der nærmere enn noen sinne, mener vår anmelder.  

Saken oppdateres.

Lang fartstid og flere svært gode og kritikerroste album bak seg til tross, det er nok flere enn meg som har ventet på at det virkelig skal løsne 100 prosent for Erlend Viken og hans Soup.

Les alle saker og anmeldelser fra Trondheim Calling her

Særlig live har det vært noe litt uforløst over bandet de gangene jeg har sett dem, de har ikke helt klart å overføre den grøssende fine, finstemte og episke rocken over i liveformatet. Men konserten som avsluttet Trondheim Callings andre dag viste de at det kanskje er nå, 13 år siden det startet, at de virkelig er klare for å ta det siste, lille steget. Det var en slags aura av begivenhet over denne konserten på forhånd – etter en tids pause fra spilling i hjembyen skulle dette være et statement. En fullsatt og etter hvert temmelig euforisk Lille sal fikk da også se et band som i alle fall i partier og enkeltlåter har verdensformat.

Soup blir ikke mindre progga med årene, de elegante små popstikkene ser ut til å bli færre, i alle fall etter denne konserten å dømme. Flatene blir videre, melodilinjene lengre. Det starter gjerne i det små og stille, med Erlend Viken og hans tangenter, før låten mer eller mindre umerkelig vokser seg vid, bred og svimlende voldsom.

LES OGSÅ: For Soups Erlend Viken kan låtskriving sammenlignes med rusavhengighet og spillegalskap: Euforisk, terapeutisk, egosentrisk, destruktivt – og altoppslukende

Bandet endrer eller legger til ett og ett element, helt til det eksploderer i gåsehud og endorfiner – og da du trodde de var ferdige, tar de det enda et hakk opp. Her er de gode i utgangspunktet, i kveld er de mesterlige i sin kontrollerte utporsjonering, og du kjenner på kroppen at ingen andre band i verden kunne gjort akkurat dette bedre.

Selv om wow-øyeblikkene er mange, er det fortsatt småting som holder dem fra toppkarakteren. Når det tar avstikkere til tyngre musikalske landskap, høres de mer ut som Motorpsychos lillebror enn som seg selv. Bandets crescendo-/"stille før stormen"-formel er heller ikke uangripelig – du vet hva som kommer, og det er øyeblikk der man føler at de flyter litt på gammel vane i låtoppbyggingen. Heldigvis gjør de som regel følelsen til skamme, men enkelte strekk fortoner seg litt som transportetapper.

Den fenomenale nye låten "Living by the Seasons" fra bandets kommende EP manglet dessverre. Vi fikk derimot et par andre urpremierer som lover ekstremt godt også for bandets femte album, produsert av skotske Paul Savage, som er ventet til våren. Det er et album det er grunn til å glede seg fryktelig til.

Anmeldt av VEGARD ENLID

På forsiden nå