Destiny 2
Xbox One / PS4 / PC (kommer 24. oktober)
Det er tre år siden Halo-skaperne Bungie ga oss et helt nytt sci-fi -univers med Destiny. Et spill som for mange har vært en digital form for tobakk; avhengighetsskapende og samtidig både elsket og hatet. Et spill som det har blitt skrevet flere artikler om enn noe annet videospill i mediets historie.
Så tre år senere, hva var egentlig Destiny?
Vår orginale anmeldelse av Destiny fra september 2014
Bungie lanserte Destiny som en «shared-world-shooter». Ikke helt et massivt multiplayer-spill, men likevel med mange nok likhetstrekk til at det nesten var det. Selv liker jeg best å sammenligne Destiny med et koldtbord. Et måltid der du selv kan gå rundt og plukke de bitene du synes er mest fristende ut. Stor fan av Call of Dutys multiplayer? Et par runder med Crucible ( Destinys svar på tradisjonell kompetativ multiplayer) stiller den sulten. Liker du å raide med venner i World of Warcraft? Strikes tar seg av den biten. Eller er du kanskje en som liker å oppleve ting alene? Patrol og Campaign har mer enn nok for deg å gjøre. For masochister var det Raid - super-vanskelige sammarbeidsoppdrag som gjerne tok deg fire-fem timer å gjennomføre ( om du i det hele tatt klarte å gjennomføre).
Og over alt dette, skattekister ( bokstavelig talt) med loot - våpen, utstyr, klær, valuta, trofèer og mye annet. Røkelaksen og eggerøra på koltbordet. Det som alle forsynte seg av først.
Destiny var på ingen måte et stort spill da det ble lansert for tre år siden, men fire tilleggspakker av varierende størrelse, samt en rekke oppdateringer og modifiseringer gjorde at Destiny var et langt bedre ( og mye, mye større) spill på tampen av sin levetid enn hva det var da det først dukket opp.
Så hva da med Destiny 2?
Kort oppsummert: mer av det samme, men likevel ikke. Du forstår, det som Bungie har gjort med Destiny 2 er å ta vare på det som funket i forgjengeren og kutte ut det som ikke var like vellykket. Destiny 2 består av de samme enkeltelementene som før. Her finner du campaign, crucible, strikes, raid, patrol, tower i tillegg til to nyvinning som heter adventures ( mindre oppdrag enn i campaign, men som likevel strekker seg over tyve minutter) og Lost Sectors.
Overflødighetshornet - Vår anmeldelse av Destiny: The Taken King
Borte er de irriterende grimoire-kortene som du måtte ut av spillet og inn på Bungies hjemmeside for å lese. Og borte er de irriterende lastetidene der du måtte opp i orbit før du kunne velge en ny aktivitet.
Med Destiny 2 så trenger ikke Bungie lenger å tilpasse spillet for PS3 og Xbox 360, noe som har gjort at områdene er langt større enn tidligere ( og ser flottere ut). Månen, Mars og Venus er byttet ut med fordel for Titan, Io og Nessus ( en centaur-asteroide som krysser omløpsbanen til Uranus og Neptun). Jorden er fortsatt med, men denne gangen er det Dead European Zone som er din tumleplass. Et sted vi tidligere kun har stiftet bekjentskap med i crucible fra det første spillet.
Som i forgjengeren så er enspilleropplevelsen ( campaign) bare som en apetittvekker å regne. Først når du er ferdig med den ( noe som vil ta deg bare en 2-4 timer), så åpnes spillet opp for en rekke av de andre aktivitetene. For Destiny 2 er ikke et spill du noengang blir ferdig med. Hver uke så resettes en hel haug med aktiviteter, noen med små, andre med store forandringer.
Det finnes ingen andre spill å sammenligne Destiny 2 med. Det nærmeste er kanskje World of Warcraft, men likevel ikke. Destiny har siden lanseringen av det første spillet for tre år siden har rukket å bli sin egen sjanger. En slags alt-i-ett-gjør-hva-du-vil -opplevelse som passer både for mor, far, junior, lillemor, bikkja, katta og undulaten.
Destiny 2 er ikke fundamentalt bedre enn forgjengeren, men det har forbedringer der de teller mest. Og ikke minst: det både ser og høres fantastisk ut.