En perfekt fortsettelse

Ingrid Bjørnovs nye forestilling bekrefter henne som et unikt musikalsk humortalent.

Premiere-suksess: Ingrid Bjørnov perfeksjonerer sin særegne form for musikalsk komedie i sitt nyt show, konkluderer vår anmelder. Foto: Backstage 

Saken oppdateres.

Ingrid Bjørnov liker begynnelser. Hun spiller og forteller om det perlende anslaget på Mozarts «Tryllefløyten» når tilhøreren er lykkelig uvitende om at operaen varer i fire timer. Hun spiller og forteller om introen på Van Halens «Jump», mer verdt enn resten av låten til sammen.

Selv setter hun anslaget til en forestilling på en og en halv time som har mye mer å by på enn den musikalske leken i starten.

«2012 Ouverturen» er en videreføring og en perfeksjonering av Bjørnovs personlige unike underholdningsunivers. Her er de hverdagsbetraktningene som får tilhørerne til å humre gjenkjennende, her er de musikalske krumspringene som forbløffer og begeistre, og her er ikke minst - og heldigvis - de mer lavmælte og tankevekkende elementene der Bjørnovs formidling blir mer enn uforpliktende lek.

Det var elektrisk premierestemning på Latter onsdag kveld. Bjørnov kom litt ut av det en periode, snakket kanskje for lenge om noe og glemte kanskje noe annet. Det gjorde ikke mye.

Litt verre var at kvaliteten på numrene i starten var noe ujevn. En lavmælt countryhymne om for kort perrong var grei, men anonym - en medley av Roxettes største hits servert som en musikal om harryhandlerparet Per og Marie var fikst gjennomført, men likevel litt for spesielt interesserte.

Heldigvis tok showet seg veldig opp derifra og til mål. Fra en rasende morsom musikal om Finn Schjølls kamp mot brunsneglene, herlig fremvisning av slukøret norsk ektemann, musikalsk nostalgi om Manfred Manns Earthband og ELO og resten av den store kassetthøsten 1977, om hennes egne nostalgiske lagringsyndrom eksemplifisert gjennom samlingen av hennes mors norgesglass om pyntet scenekanten.  Sangmessig briljerte hun som Kate Bush, keyboardmessig tok hun den helt ut på Paul McCartneys «Live And Let Die», og hennes finurlige skråblikk på musikkhistorien var representert ved den avsluttende sammenflettingen av Grieg og Abba.

Ingrid Bjørnov er flink jente så det holder. Det kunne være lett anført som en negativ innvending at det både humoren og det musikalske innholdet lett kan bli uforpliktende overflateskraping, at Bjørnov ikke borer i dybden, er mer opptatt av hvor mange ganger hun må bære hagemøblenes sofaputer ut og inn av huset enn av de mer eksistensielle spørsmålene.

Men heldigvis gjør hun det også, Når hun introduserer alvoret mot slutten av forestillingen, og snakker om hvem vi vil være helt på tampen av våre liv, senker ettertanken seg over salen. Sannelig bor det ikke mye mer i Ingrid Bjørnov enn gode begynnelser.

Foto: Backstage 

Foto: Backstage 

På forsiden nå