Mye flott, noe grått

Charlotte Audestad er en begavet tekstforfatter, men middels melodimaker.

Gode ord: Charlotte Audestad vil mye og lykkes ofte med tekstene, men vår anmelder savner samme ambisjonsnivå på musikken.  Foto: JENS PETTER SØRAA

Saken oppdateres.

Det er mange grunner til å like Charlotte Audestad. Hun har tydelig personlighet, utstråling og sjarm – ikke minst på scenen. Men først og fremst: Hun er ikke som alle andre.

Bak et visuelt flott omslag, tegnet av Linnéa Johansson, befester Audestad på sitt andre album sin posisjon som en original og et friskt pust i visepopsjangeren. Til tross for at hun angivelig er på et bedre sted i livet nå, preges plata fortsatt av treffsikre observasjoner om kjærlighet og lidenskap som blekner og tar slutt – men også iblandet mye (svart) humor og historier om opptur og begjær.

SE OGSÅ: Mari skriver låt sammen med Charlotte Audestad

Det meste levert med Audestads varemerke, en intim og personlig stemme og det direkte språket og den lille vrien og snerten som kan overrumple og kalle på smilet. En befrielse i det ellers altfor humørløse og poetisk inderlige «norsk-på-norsk-på-P1»-sjangerlandskapet. Audestad leverer sine poengterte historier med troverdig følelsesstyrke og overbevisning, stort sett uten at hun faller i revyfella og ender opp med musikalske sketsjer (som det var et par av på debuten).

Ikke bare er hun slagferdig heller, «Maleriet» er tett og mørkt samlivsdrama med elegant metaforbruk. «Stakkars mæ» skiller seg også ut, sangen om perspektivløs sytekultur og i-landsproblematikk er elegant løst selv om tematikken er litt oppbrukt. Ikke minst har den et befriende temperamentsfullt musikalsk akkompagnement.

Som på debuten er det nemlig tonefølget som trekker helhetsinntrykket ned hos Audestad, der mangler dessverre mye av motet, finurligheten og ikke minst tydeligheten som finnes i tekstene. Lydbildet er varmt, akkompagnementet er raffinert og fintfølende, likevel framstår melodiene som grå og litt slappe, med for få mothaker og stoppere. Spriket mellom ord som vil mye og melodier som vil lite, blir et irritasjonsmoment. «Fleir hoinner mil», en godt oversatt og nydelig arrangert versjon av The Proclaimers' «I'm Gonna Be (500 Miles)» viser hvor bra hun kan være når musikken løftes et hakk opp. Der bør lista ligge!

Det er lett å møte seg selv i døra med en slik platetittel. Tekstene vipper resultatet såvidt over på plussiden, men det musikalske er aldri mer enn greit. Det bør Audestad ta tak i, livet er for kort til å la være.


Anmeldt av VEGARD ENLID

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå