Spottekråke i krig

Første del av finalen på «The Hunger Games» er den mørkeste filmen i serien. Jennifer Lawrence stråler fortsatt i solid, overraskende utfordrende underholdningsindustri.

Revolusjonens røst: Katniss Everdeen i Jennifer Lawrences skikkelse prøver å mane folket til kamp og revolusjon i tredje film i «Hunger Games»-serien med urpremiere i Trondheim natt til onsdag. 

Saken oppdateres.

Suzan Collins fantasyserie for ungdom har blitt en omdiskutert megasuksess på stort lerret. Skildringene av ungdom som gladiatorer på liv og død i et totalitært samfunns realityshow på tv, har mer kritisk potensial enn påkostet franchisefilm flest.

Fjorårets «Catching Fire» ble i mine øyne i litt vel stor grad en transportetappe mot finalen, med litt mer av det samme, men med noen nye utspekulerte vrier, egnet til å gjøre Donald Sutherland til en skikkelig fæl filmskurk også for nye generasjoner, i rollen som president Snow.

Siden finalen på mer og mer vanlig franchisevis er delt opp i to deler, er «Mockingjay – Part 1» også i navnet en transportetappe. Likevel er den såpass annerledes fra de to første filmene, at den fungerer minst like bra som forgjengeren som selvstendig film.

Regissør Francis Lawrence som også hadde ansvar for den forrige, spiller mer på mørke farger i en film hvor realityshowet og de «vanlige» dødslekene er fraværende, til fordel for død og lemlestelse på mer realistisk og vanlig vis, gjennom krig og terror.

Etter litt oppstyltet start, med oppsummering og litt vel mange replikker som låter som om de er skrevet for bruk i trailere, finner filmen og historien en stil og en tone som funker. Katniss lar seg overtale til å ta rollen som Mockingjay, eller spottekråka, som symbol og anfører i distriktenes revolusjonen mot Capitol.

Til å være amerikansk underholdningsindustri i massivt oppfølgerkjør, er det overraskende mye kritisk potensial og dypere bunn i historien. Skildringen av mediebruk, propaganda og brutal krigføring med sivile mål, kan gi assosiasjoner til aktuelle konflikter.

Mens Jennifer Lawrence i de to første filmene var så god at de fleste andre bleknet mot henne, er hun litt mer på det jevne denne gang. Delvis fordi hun har fått mindre å spille på, muligens også fordi hun har modnet og har blitt så stor som skuespiller at det vises at hun har skjønt at Katniss trenger henne mer enn omvendt.

Et av de beste grepene til «Mockingjay Part 1» er hvordan den spiller på musikk og viser et filmteams forsøk på lansere Katniss som revolusjonens røst. Fra utspekulert vri på realityshow i de første filmene dreier serien mot et massivt forsøk på å styrte en tyrann som nådeløst bruker militærmakt og media som våpen for å skremme og passivisere folket.

Neste film avgjør hvor vellykket en av vår tids mest populære og interessante storfilm-serier blir. «Mockingjay – Part 1» er et stykke strømlinjeformet underholdningsindustri, dyktig gjort, med litt mer ved seg enn det kan se ut som.

Les anmeldesen av «Catching Fire»

På forsiden nå