Ved hans femte spillefilm som regissør, den undervurderte komedien «Greenberg» i 2010, karakteriserte jeg Noah Baumbach som: «En slags Woody Allen for dagens 40-åringer». Da spilte Ben Stiller en 40-åring som slet med å takle at han ikke var ung, kul og lovende lenger.
«While We're Young» er bittersøtdramakomedie i lignende landskap. Med Ben Stiller som 44-årig dokumentarfilmskaper som sammen med sin kone (NaomiWatts) skaffer seg et yngre vennepar, etter at deres jevnaldrende venner har blitt en slags stamme av småbarnsforeldre.
Som småfikst generasjons-sammenstøt mellom 40-somethings og 20-somethings i den kreative klassen i New York, er «While We're Young» en fornøyelig, bittersøt variasjon over Henrik Ibsens «Byggmester Solness». En film om ungdommens kraft og dårskap, sett med øynene til en 45-åring med dalende formkurve.
Filmen starter med sitat fra Ibsens skuespill. Deretter møter vi Stiller og Watts som barnløst ektepar midt i 40-åra, i velstående tomgang, i samliv, jobb og sosialt. Vennene deres har nok med seg selv, barna og andre småbarnsforeldre. Etter å ha møtt et ungt og energisk par i 20-åra (Adam Driver og Amanda Seyfried) utvikler 40-åringene et tett «venneparforhold» med det nesten 20 år yngre hipsterparet.
Som Woody Allen er det et ganske begrenset sosialt og kulturelt univers Baumbach opererer i. Bytt ut jazzen med popmusikk, Cole Porter med David Bowie og allenske typer med yngre, mer populærkulturelle baumbachske, og likhetene blir ganske store. Begge er dessuten vel så gode på kvinneroller.
Ben Stiller er omtrent like irriterende som god som selvopptatt, selvmedlidende dokumentarfilmskaper, i skyggen av sin mer berømte svigerfar og etter hvert også sin yngre, nye venn. Naomi Watts gir filmens sterkeste skuespillerprestasjon som kvinne i 40-årskrise. Scenen hvor hun danser/trener ungdommelig til hiphop er kostelig. Hennes blikk på småbarnsmødre på babytrim er en feminin variant av scener fra 2. bind i Karl Ove Knausgårds «Min kamp».
«While We're Young» er ikke like morsom og gjennomført som «Greenberg», ikke på nivå med Baumbachs forrige og beste film, det boblende kvinneportrettet «Frances Ha» (2012). Som dem er den rik på bittersøte observasjoner. Som karikert drama om et par i 40-åra sett opp mot et par i 20-åra, er den ganske underholdende.
Mens 40-åringene ser på Netflix, spiller på mobil og hører og leser digitalt, ser hipsterparet på VHS, lytter på vinyl og spiller brettspill. I en morsom scene presenterer mannen i 20-åra mannen i 40-åra for fet musikk i form av Survivors 80-tallshit «Eye Of The Tiger». Ben Stiller prøver å forklare at han brukte sin ungdom på å lære at det var dårlig musikk.
Som hipstervri på Henrik Ibsen og Woody Allen, om skiftende kulturell kapital og folk som ikke er så unge som de tror, er «While we're young» småfikst generasjonsdrama med en viss brodd. Selv om det kan innvendes at Noah Baumbach har vært enda bedre før. Samtidig skal det sises at denne filmen får til mye av det Judd Apatows litt skuffende «This Is 40» (2012) ikke klarte.
