Slåssing, dreping og bilkjøring

Intenst, fartsfylt og brutalt, med mektig scenografi. Storyen og replikkene er ikke allverden, men «Mad Max: Fury Road» er en monstertruck av en film.

Saken oppdateres.

Det låt som en tvilsom idé: Å gjenopplive figuren og universet som ga den australske regissøren George Miller og den da ukjente skuespilleren Mel Gibson en karriere for 36 år siden. De to første «Mad Max»-filmene fra 1979 og 1981 ble kultfilmer i datidens post-apokalyptiske bølge. Med Gibson som hevner i kamp for bensin etter økologisk katastrofe. Noe som den gang var mest realistisk i form av atomkrig.

Av de to første filmene nådde bare den andre norsk kino, i 1983, med 18-årsgrense. I den tredje, største og svakeste filmen i serien så langt, «Mad Max Beyond Thunderdome» fra 1985, overdøvet Tine Turner og megaslageren «We Don't Need Another Hero» noe av det enkle, kompromissløse B-filmtrøkket i de første filmene.

Derfra kan vi altså spole til fjerde film i serien, «Mad Max: Fury Road». 30 år etter forrige runde er regissør George Miller klar med sin første voksenfilm på kino på 23 år. Heldigvis uten Mel Gibson. En av vår tids beste filmskuespillere Tom Hardy bekler tittelrollen, nesten uten replikker. Minst like viktig i «Mad Max: Fury Road» er Charlize Theron, i rollen som Furiosa, på flukt fra den brutale herskeren Immortal Joe, med et knippe av hans avlskvinner.

«Mad Max: Fury Road» lever opp til tittelen. Mer intens, sint bilkjøring er neppe vist på stort lerret. Filmen spiller dessuten godt på utviklingstrekk i film og i verden siden 1985. Etter-katastrofe-landskapet handlingen utspiller seg i har fått mørkere klimabunn. Bilkjøringen matcher det mest intense i «Fast & Furious»-filmene. Det dystopiske figurgalleriet er grotesk fascinerende.

Legg til mektig bruk av landskap, eminent foto og et lydspor av Junkie XL som maler dommedag litt for sterkt på veggen. Resultatet blir mektig, intenst, med et actiontrøkk og dynamikk mellom bilder og kamp som ikke gir mange pusterom. Dyktige skuespillere i sentrale roller burde gitt filmen enda mer å spille på, men filmens svakeste punkt er faktisk tittelrollen, et av få eksempel på at Tom Hardy ikke er bedre enn filmen han spiller i.

Ikke at Hardy er dårlig. Han har som vanlig intens tilstedeværelse, og uttrykker mer med blikk og grynt enn mange skuespillere gjør med lange monologer. Litt av problemet med hans rolle i filmen er at han hjemsøkes av flashback av dårlig samvittighet for vond forhistorie, uten at det forankres godt nok i denne historien.

Da fungerer Charlize Theron bedre som kvinnelig kriger, sjåflør og opprører mot den despotisk gudelignende Immortal Joe. Hennes forsøk på å stikke av med Joes avlskvinner gir historien en feministisk touch, forsterket av opprullingen av historien om hennes barndoms dal.

Hovedsaken er likevel buldrende action, med monstertrucker av krigerdoninger, hvorav noen også har trommer og eksplosiv el-gitar(!). To timer med halsbrekkende action i full speed i sand og stein, er «Mad Max: Fury Road» egentlige konsept. Visuelt blendende, så intenst gjort at George Miller i en alder av 70 framstår som en omtrent like visjonær filmskaper som da han på lavbudsjett laget kultfilm om en fyr, en bil og kamp om bensin for 36 år siden.

Intens action: Tom Hardy som «Mad Max» starter historien som mobil blodgiver festet til panseret, for dødslengtende krigere med store motorer i «Mad Max: Fury Road», som har verdenspremiere på kino fredag. 

Intens action: Tom Hardy som «Mad Max» starter historien som mobil blodgiver festet til panseret, for dødslengtende krigere med store motorer i «Mad Max: Fury Road», som har verdenspremiere på kino fredag. 

På forsiden nå