Intens natt i Berlin

Fabelaktig fotografert, godt spilt. Bemerkelsesverdig film får et ekstra sug i seg av den unike måten den er laget på.

Saken oppdateres.

Det er flere grunner til at Sebastian Schippers «En natt i Berlin» (som het «Victoria» da den hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin i februar) har blitt en av årets internasjonale filmsnakkiser og prissankere. Viktigste grunn er faktisk fotoet til Sturla Brandth Grøvlen fra Trondheim. Han fikk internasjonalt gjennombrudd og Sølvbjørn i Berlin for prestasjonen, nylig også pris for beste foto i tysk film siste år.

Les også Adressa+: Heimdaling funnet i Cannes

«En natt i Berlin» er i sin form en konseptfilm som dyrker den lange tagningen. Det vil si at kamera følger handlingen i ett sveip, uten klipp. Det er i og for seg ikke nytt. Tidligere har filmskapere som Alfred Hitchcock brukt grepet i «Repet»(1948) og Alexander Sokurov i «Russian Ark»(2002). Mens det var filmer som utspilte seg på begrenset flate, er «En natt i Berlin» en pulserende ferd gjennom natten i Berlin. Fra fest og nachspiel til action på morgenkvisten.

Én god grunn til å se filmen, for alle som er mer enn middels filminteressert, er å forestille seg det utrolige arbeidet, øvingen og prestasjonene bak. For i motsetning til Hitchcocks klassiker eller det russiske storverket er dette verken filmet teater eller kunstnerisk saktefilm. Tvert imot, er «En natt i Berlin» pulserende, urbant drama om veien fra én øl til, til dirrende, uberegnelig natt i Berlin.

Det karrierebyggende fotoet til Brandth Grøvlen er så variert og raffinert at «En natt i Berlin» ikke ser ut som et filmstunt av en dogmefilm. Tvert imot, vil den for mange seere fortone seg som en ganske vanlig film. Fordi foto spiller godt opp mot musikk, miljø og skuespillere, til film med særpreget tone og intensitet.

Filmens første del, som er mest original og vellykket, skildrer spanske Victoria, som ikke kan tysk og jobber på kaffebar i Berlin. Hun møter fire unge berlinere på vei hjem fra nattklubb, og derfra blir filmen en lang natts ferd mot dag. Laia Costa i rollen som Victoia, og ikke minst Frederick Lau i den mannlige hovedrollen som Sonne, er avgjørende for at handling og spill, på sitt beste, balanseres godt mot fortellergrepet.

Stort mer av handlingen bør ikke røpes, for filmens og historiens ferd i Berlin-natta gir filmen noen av dens kvaliteter. I andre halvdel skrus handling og action til. Det drar den uforutsigbare intensiteten filmen hittil har bygd på mot mer velkjente rammer. Det skrur til spenning og action, men er ikke like godt gjennomført som form og karakterbygging i de sentrale rollene.

Likevel skal det godt gjøres å ikke bli imponert av vitaliteten og de best gjennomførte grepene i «En natt i Berlin». Musikkvideo bidro til å øke klipperytmen på mange filmer fra 80-tallet og utover. De siste åra har utviklingen innen filmkamera bidratt til at flere filmskapere utnytter mulighetene som ligger i den lange tagningen. Her er det så godt gjort at det er fort gjort å glemme form og bare bli sugd inn i Berlin-natta. Det er kanskje det største komplimenten til filmen generelt og fotoet til Sturla Brandth Grøvlen spesielt.

Oa hele natten: Spanske Victoria møter fire unge Berlinere i «En natt i Berlin», og ingenting blir det samme, i tysk gjennombruddsfilm med fantastisk foto av Sturla Brandth Grøvlen fra Trondheim, ifølge vår anmelder. 

Oa hele natten: Spanske Victoria møter fire unge Berlinere i «En natt i Berlin», og ingenting blir det samme, i tysk gjennombruddsfilm med fantastisk foto av Sturla Brandth Grøvlen fra Trondheim, ifølge vår anmelder. 

En tysk en: Spanske Victoria og hennes nye tyske venner erfarer at det sjelden skjer noe hyggelig i parkeringshus på film i «En natt i Berlin». 

En tysk en: Spanske Victoria og hennes nye tyske venner erfarer at det sjelden skjer noe hyggelig i parkeringshus på film i «En natt i Berlin». 

På forsiden nå