En spinkel 81 år gammel mann entrer scenen, setter seg foran sittel-piano og skal underholde i trekvarter. Hvor morsomt kan dette bli, tenker du kanskje.
Tre kvarter etter går mannen av scenen, og da tenker du kanskje;hvor gikk tiden hen?
Little Willie Littlefield kom ulastig antrukket i hvit dress,hvit skjorte, et elegant sølvkors i kjede rundt halsen og flotte - mensannsynligvis litt for små selskapssko. Han smilte sitt gutteaktige smil da hanmottok Blues In Hell Award av Stjørdals evige ordfører Johan Arnt Elverum.Littlefield takket for prisen med noe som lignet mistenkelig på et tungekyss,før han gjøv løs på pianoet. Littmisfornøyd sånn helt i starten. Men han visste, bokstavelig talt, hvor skoatrykket.
- Det blir bedre uten denne, sa Littlefield, dro av seg ene lakkskoaog la den på pianoet. Det ble mye bedre. Skoa ble brukt både som notestativ oghva som ellers måtte passe. Littlefield hamret løs på tangentene, både med oguten sko.
Han er ikke verdens aller beste vokalist, ikke verdens aller bestepianist. Men han er bra nok til begge deler, har sjarm og energi, og allerviktigst: han har musikken og formidlingsgleden i seg.
Det var ikke stappfullt i Magic Mirror-teltet så tidlig påkvelden, men Littlefield innyndet seg hos de som var der, og fikk de allerfleste i god festivalsteming. "I wanna go to hell, I wanna ho home",sang mannen som har vært til stede på fem Blues In Hell på rad. I fjor rakk hanikke opptre før han ble sendt på sykehus, alvorlig syk. Men han kom seg, og nåhar han skrevet livstidskontrakt med festivalen. Han vil bli å finne på BluesIn Hell hvert eneste år.
Han kan godt spille litt senere på kveden neste år. Da vil endaflere få oppleve for eksempel hans versjon av Nat King Coles "ForSentimental Reasons" og den obligatoriske avslutningen - hans egenklassiker "Kansas City".
Anmeldt av OLE JACOB HOEL