Kunsten å finne den rette balansen

Det ligger i navnet: festivaler er en blanding av fest og kulturopplevelser. En trenger artistene som metter, og krydderet som setter spiss på menyen.

  Foto: LUCAS JACKSON, Ap

Saken oppdateres.

Den første konserten jeg var på utenfor Norges grenser var med Elvis Costello & the Attractions, det var også deres aller første opptreden sammen, på Dingwalls i London i juli 1977. En stor personlig opplevelse.

Jeg har sett ham senere, og likt det godt - men savnet fokus på de virkelig gamle låtene, de som fortsatt står meg nærmest. Det gjør han på årets turné, og derfor ser jeg spesielt frem til Olavsfestdagene. Jeg ser meg selv stå i Borggården, meget mulig med en plastøl i neven, gaule til refrengene på «Alison» og «I Don't Want To Go To Chelsea», og mens jeg skriver disse linjene merker jeg forventningene fysisk på kroppen.

I årene som har gått siden 1977 har det blitt mye musikk. Jeg har vært på alle festivalene i vår region, og mange utenfor. Jeg har samlet meg mange store festivalopplevelser.

Flere av de disse opplevelsene er med artister jeg knapt har hørt om spille musikk jeg ikke hørt tidligere, og som jeg har kunnet fortelle andre om etterpå. Det er festivalkrydder som er helt vesentlig for at festivalene ikke bare skal bestå av det forutsigelige og lettspiste.

Krydderet spisser og fordyper, men metter ikke. Grunnopplevelsene på festivalene har vært inspirerte opptredener med artister jeg har fulgt i mange år, artister som spiller seg gjennom hele sine karrierer. Fra Neil Young til Pet Shop Boys, fra John Fogerty til Prince, fra Brian Wilson til The Cure, fra The Kinks til Bryan Ferry - og for den del delillos, DumDumBoys og Knutsen og Ludvigsen.

Jeg har lidd meg gjennom min store helt David Bowie da han bare spille nytt, kjedelig materiale, og opplevd et stort kick med et greatest hits-sett med Iron Maiden, et band jeg ikke trodde jeg likte. Et festivalsett av en hovedattraksjon må ikke kun spille på nostalgi, men artistene kan heller ikke bare utfordre. De må forholde seg til hva som fungerer på en festival.

Disse store fellesopplevelsene er på to måter sammensveisende. De sørger for en bekreftelse og feiring av en felles identitet samtidig som de gir en oppløftet «her og nå»-opplevelse. Attraksjonene må være noe velkjent og samlende, samtidig som de må gi en følelse av eksklusivitet. En hovedattraksjon må være noe annet, noe mer, enn det som farer naturlig forbi et par ganger i året. Jeg ville ikke gledet meg særlig til Elvis-konserten om han hadde spilt sine største hits her hvert år.

Det er ikke uproblematisk å arrangere konserter i et såpass folketynt område som Midt-Norge. Ikke mange artister har egenskapene som skal til for å skape en blanding av eksklusivitet og fellesskap for mange nok personer til å fylle arenaene.

Noen utprøvde sikkerstikk er aktuelle også i år. Åge, DumDum og Motorpsycho er representert, klokelig nok enten på festivaler de aldri har spilt på før eller med en unik repertoar. Det skaper den nødvendig første gang-følelse.

Kaizers Orchestra er en annen gjenganger som er rundt mange steder, mens sommerens virkelig store festivalnavn er Karpe Diem. De har grepet sommeren, og mange festivaler utnytter deres unike posisjon av aktualitet og nok gamle hits.

Å finne den rette balansen mellom det eksklusive og det familiære er en utfordring for enhver festival, og enhver festival må finne sitt eget naturlige balansepunkt. Hva som passer for Pstereo vil ikke nødvendigvis fungere på Frøyafestivalen.

Festivaldøden har vært hard de siste årene, i følge statistikken vil minst en ha dukket under også etter årets sommer. Jeg håper det kan unngås. Festivalene på Frøya og Tydal, Steinkjer og på Marinen i Trondheim har vært flinke til å balansere økonomi og kunstnerisk innhold.

En kan kanskje si at i Selbu er menyen ekstra utvannet, mens det på Pstereo er kanskje ekstra mye krydder. Men håpet er at Trøndelag kan være stort nok til at det er plass til også ytterpunktene, festivalen med solid trykk på første stavelse og festivalen med fokus på det nye, uprøvde.

Det er også et håp at ikke festivaldøden har skremt festivalarrangører for all fremtid. Vi er avhengig av at noen arrangører tør gape litt ekstra høyt, eller blir festivallekkasjen enda større enn den allerede er. Hadde ikke Elvis kommet i år hadde det for min del ikke vært mange artister jeg kjente forventningene til fysisk på kroppen.

På forsiden nå