Så enkelt, så genialt!

Kunsttuntet «Popludium» er et flerdøgnsprosjekt hvor sangerne i Trondheim Voices og kunstner Ann-Cathrin Hertling presenterer gamle popfavoritter i ny musikalsk drakt. Postgården har aldri før vært mer interessant!

Flerdøgnsprosjekt til terningskast seks.  Foto: JENS PETTER SØRAA

Saken oppdateres.

Med ni timers improvisert sang i fire- fem dager etter hverandre, er det med rette at aktørene bak «Popludium» selv kaller stuntet for «en musikalsk unntakstilstand». For det er utvilsomt en spennende og annerledes tilstand som møter deg i Postgården- plassen i Dronningens gate som for ikke lenge siden var et aktivt postkontor.

Men Postgården har så mye, mye mer å vise frem enn brev og frimerker, og det har sangerne i det improviserende vokalensemblet Trondheim Voices utnyttet til fulle. Sammen med gjestekunstner Ann- Cathrin Hertling fra situasjonsselskapet Wild At Art, blir vi tatt med på en improvisert musikkhistorisk reise fra de siste 100 årene.

Postgården er både storslått og enkel. Lyset fra det store takvinduet gjør opplevelsen enda mer virkningsfull. De grønne postlukene og søylene har aldri sett vakrere ut. De siste dagene har den gamle posthallen blitt til en kunsthall. Aldri før har jeg sett med så store og begeistrede øyne på dette rommet. Akustikken er rett og slett fantastisk!

Ord, tekst og melodier forflytter seg i rommet. Sangerne popper opp både overalt og ingen steder. Åpningen onsdag kveld starter med en varm, flerstemt sang. Det hele er nedtonet og skaper forventninger. Publikum har plassert seg rundt i hele rommet. Noen står, andre sitter på de mange putene som er plassert rundt i rommet- de fleste i midten. Her er ingenting A4- alt er levende og kreativt. Kommunikasjon er nøkkelordet. Sangerne beveger seg, de stopper opp, ser ned, bort, til siden eller rett mot deg. Du kan høre dem puste. Tonene begynner å rulle og vokalensemblet får virkelig vist sine kvaliteter.

Hver av musikerne har valgt seg to låter som har hatt stor betydning for dem gjennom historien, og det er disse låtene som danner grunnlaget for de utallige timene med improvisasjon i Postgården. Det oppgis ikke hvilke låter det er snakk om. Her må publikum tenke selv, eller bare nyte det hele. Noen er lett gjenkjennbare- andre nesten ugjenkjennelige. Felles for det hele er at de presenteres på en virkningsfull og spennende måte.

«Popludium» er like mye kunst som musikk. Live Maria Roggens lyse lugg kommer til syne bak en av postlukene, bak glassvegger høres improviserende toner og lyder. Ingrid Lode faller til ro og blir urørlig mellom de mange putene. Siri Gjære sitter klemt inn mot en vegg, Torunn Sævik smyger seg frem fra postluke 8- et par hakk lenger bort en for to dager siden. Her er ingenting repetitivt. Fredag er ikke lik torsdag eller onsdag. Sangerne går om hverandre, veksler så vidt blikk, men musikalsk er de så til de grader på bølgelengde.

Joni Mitchell, Björk og Bo Kaspers Orkester er blant artistene som blir tolket, men her er også smakebiter fra operahistorien. Didos klagesang fra Dido og Aeneas (Henry Purcell) blir fremført så enkelt og vakkert at en tåre presser seg frem i øyekroken.

Å holde motivasjonen og konsentrasjonen oppe i ni timer i strekk over flere dager, er ikke mindre enn imponerende. De har naturlig nok pauser, men musikken stopper aldri. Kunsten stopper aldri. Wild At Art og Trondheim Voices viser hvordan man med kreative øyne, hender og stemmer kan formidle musikk på en måte som aldri tidligere er blitt gjort- i hvert fall ikke i Trondheim! Og det i en nedlagt posthall. Må den heretter bli en kunsthall!

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes

(Anmeldelsen er basert på perioden 5.-7. juni)

På forsiden nå