I boken Den offentlige sorgen, som utgis denne helgen, presenterer en rekke nye fakta om hvordan den offentlige sorgen artet seg, og hvem som deltok.

- Folketog er ganske vanlig for å uttrykke protest eller sympati med en sak eller gruppe. Men rosetogene var en spontan frivillighet som skiller seg ganske sterkt fra andre typer organisert frivillighet, og mobiliserte mange som ikke vanligvis deltar i frivillighet eller er politisk aktive, forteller Pål Ketil Botvar, forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) til Aftenposten.no.

Mobiliserte nye grupper

Godt over tre millioner nordmenn deltok, på en eller annen måte, i ulike sammenhenger og markeringer etter 22. juli.

- Trolig er dette den største mobiliseringen etter krigen, sier Botvar.

Han har spesielt studert rosetogene. KIFOs kartlegging viser at de var mange flere enn hittil antatt: I minst 150 kommuner ble det arrangert rose- og/eller fakkeltog, med godt over én million deltagere totalt. Overrepresentert i togene var disse gruppene:

  • Unge mellom 16 og 24 år Kvinner

  • Folk i eller nær byene

  • «Lavstatusgruppene»: Folk med lav utdanning og lav inntekt

  • Mennesker som arbeider i helse- og sosialsektoren deltok mer

  • SV og V-velgere

Dermed viste det seg at togene engasjerte helt andre grupper enn dem som vanligvis mobiliseres i organiserte former for frivillighet: Menn, middelaldrende, høyt utdannede og folk i distriktene.

- Det kan vise seg å få betydning for senere mobilisering, sier Botvar.

Ideologiske fronter

Forskeren mener det sterke engasjementet blant unge blant annet har sammenheng med at terroren ble oppfattet som et angrep på en hel ungdomsgenerasjon. Samtidig fant man klare verdimessige skillelinjer i materialet, som gjenspeiler ideologiske fronter mellom dem som var med og dem som sto utenfor:

  • Folk som er positive til innvandring, deltok i større grad i rosetogene enn dem som er negativt innstilt. Blant dem som er helt enig i utsagnet «Vi har nok innvandrere og asylsøkere her i landet», er det bare 12 prosent som oppgir at de deltok i rosetogene, mens 30 prosent blant dem som er uenig i utsagnet deltok.

  • De som har et negativt syn på statlig styring, og et tilsvarende positivt syn på markedets rolle, deltok i mindre grad enn andre.De som støtter utsagnet «et høyt skattenivå sikrer fellesgodene», var sterkere representert i togene enn de som ikke støtter utsagnet.

Partipolitisk var det relativt sett Fremskrittspartiets velgere som var minst tilstedei togene.

Botvar slår fast at selv om partipolitikken var satt til side, og togene formelt sett var upolitiske, slo politiske grunnholdninger igjennom der folk marsjerte for å ta avstand fra Anders Behring Breiviks handlinger. Personer opptatt av solidaritet og fellesskap var mest aktive i offentlige sørgemarkeringer.

- Vil det si at de som er innvandringskritiske og ikke stilte i togene, ikke tok avstand fra terroren på samme måte?

- Nei, det betyr ikke det. Men mange oppfattet nok at rosetogene, selv om det ikke ble tydelig uttrykt, også var en støtte til det multikulturelle samfunnet som Breivik tok avstand fra. Selv om også disse menneskene helt sikkert følte sympati med ofrene, var det en oppfatning av at disse togene ga uttrykk for bestemte politiske betraktninger, oppsummerer Botvar.

En stille protest

Han skriver i boken at flere undersøkelser tyder på at et individualistisk ståsted er blitt mer utbredt de siste tiårene på bekostning av fellesskapsverdier

- Man kan spørre seg om rosetogene som fenomen kan betraktes som en stille protest også mot den svekkelsen av fellesskapsverdier som det norske samfunnet har gjennomlevd, betrakter Botvar.

I boken skriver postdoktor Kyrre Kverndokk om hvordan sosiale medier som Facebook var sentrale både i mobiliseringen, og som alternative, digitale sørgeplasser for folk. Botvar bemerker også hvordan rosetogene utmerket seg ved å være så tydelig grasrotstyrt.

- Det er interessant hvordan myndighetene forsto at her måtte de også være, og meldte seg på det spontane, folkelige engasjementet, sier Botvar.

Helt uberørt

«Det er flaut å innrømme det, men 22. juli berørte meg ikke på noen måte».Dette var blant svarene som kom inn da Norsk etnologisk granskning (NEG) samlet inn tekster om opplevelser og erfaringer fra minnemarkeringene høsten 2011. Ikke alle ble berørt. Og selv blant dem som deltok, var det flere som fikk bismak i munnen av de offentlige sørgemarkeringene. 75 av de 329 som svarer, forteller om ulike forbehold. Noen reagerer på symbolene og formen markeringene fikk, andre reagerer på følelsene og sorgen som inntok det offentlige rom.

- Rett etter 22. juli var tanken at Norge sto samlet etter terroren. Disse stemmene kom ikke frem, sier Line Grønstad, konservator ved Norsk Folkemuseum.

Hun  har skrevet artikkelen «Atterhald ved minnemarkeringene. Når den offentlige sorga vert ekskluderende» i boken Den offentlige sorgen. Her konkluderer hun med at brorparten av forbeholdene mot den offentlige sorgen, handler om bruken av symbol og symbolske rom, som kirken, under minnemarkeringene. Altså var det formen, snarere enn markeringene i seg selv, som fikk mange til å reagere, som når en kvinne i 40-årene forteller:«Jeg var negativt overrasket over at hovedmarkeringen fra det offentlige Norge ble lagt til kirken. Det er ikke et nøytralt rom; skulle man ikke nettopp her vise en religiøs nøytralitet?»

- En stor gruppe opplever at minnemarkeringene i kirker ekskluderte de som ikke er religiøse. Dette gjelder særlig dem som har tatt et aktivt standpunkt, og som ikke føler seg hjemme i kirken, forteller Grønstad.

Er sorg privat?

Samtidig konkluderer hun med at en annen del av forbeholdene handlet om selve følelsene, og hvordan de utfoldet seg i det offentlige rom: Hvem som sørget, når, og hvordan.

- Ikke alle mener sorgen hørte hjemme i det offentlige rom, de synes man bør håndtere sorgen selv. Dessuten reagerer flere på at ikke alle dødsfall får denne typen oppmerksomhet. Noen mener det ikke er noen stor prinsipiell forskjell på dette og for eksempel barn som dør brått i bilulykker, men statsministeren kommer ikke i begravelsen deres, illustrerer Grønstad.

Et annet spørsmål er hvorvidt den offentlige sorgen gikk på bekostning av den mer private. En ung kvinne i 20-årene (født 1984) beskriver det slik: «Det var litt som at vi som mistet noen, ikke fikk lov å ha sorgen vår i fred. Det er kanskje fælt å si, men jeg har venninner som var mer offentlig lei seg enn det jeg var, som ikke kjente en sjel som var rammet. Jeg kjente mange, og selv jeg hadde problem med å vise frem sorgen siden jeg «bare» hadde mistet en venn og ikke en bror, en datter eller en forelder. Det var som om alle skulle sørge så mye at vi som kanskje hadde mest grunn til det, forsvant litt i mengden. Det syntes jeg var trist og det gir meg fortsatt en litt vond følelse.»

Flere gir uttrykk for en bismak som handler om manglende autentisitet i mye av det som skjedde rundt sørgemarkeringene.

- Mange av forbeholdene handler om oppriktighet. Hvem har lov å sørge, og er det ekte sorg om man ikke kjente noen? Blant dem som forteller om en bismak, handler mye om det å ikke være tro mot egne følelser eller hvem man er som individ, oppsummerer Grønstad.