Rødhåra rock'n roll

Dave Edmunds spiller som om ingen ting har skjedd siden 1979, som om Chuck Berry var fra Wales. Rock'n roll-fest i Trondheim i går, med Osen som stoppested lørdag kveld.

Den walisiske rock'n roll-legenden Dave Edmunds ga voksne menn tårer i øynene på Royal Garden fredag. I kveld spiller han med sitt bunnsolide svenske band i Sætervika i Osen. 

Saken oppdateres.

Med mulig unntak for hans gamle venn og partner Nick Lowe er det ingen som har foredlet det beste av Chuck Berry og Everly Brothers til mer smittende, energisk, melodisk rock'n roll enn Dave Edmunds. Selv Keith Richards matcher ikke Edmunds når det gjelder å filtrere arven fra Chuck Berry på scenen i dag, Fredagens konsert på Bluesklubben ble omtrent så bra som det er lov å håpe på fra veteranen.

I sitt 70.år holder Dave Edmunds fast på musikken som formet ham som ung, og soundet han utviklet i storhetstida 1970-80, med åra i Rockpile med Nick Lowe som høydepunkt. I et intervju med Nick Lowe på 90-tallet, fortalte han meg at Edmunds hadde ymtet frampå om gjenforening. Lowe svarte at han var for gammel for å spille slik de gjorde på 70-tallet. Lowe sa at da hadde Edmunds snerret til ham og sagt: _ _Du er kanskje for gammel, men jeg er ikke for gammel for rock'n roll!

Akkurat sånn låt han fredag. Han dro i gang med sangen Bruce Springsteen forærte ham i 1982, «From Small Things, Big Things Come» og feide gjennom et konsentrert rock'n roll-sett med signaturmelodiene «Sabre Dance» og «I Knew The Bride» som søyler i en strøm av sanger tuftet på triksene til Chuck Berry og Everly Brothers. Framført med konsentrert gitarpoesi, nasal røst og et oppsyn som gjør ham til rockens svar på den amerikanske skuespilleren William H.Macy. Begge så vanlige og gode at du nesten ikke legger merke til det.

En viktig grunn til at det ble en festaften med god, gammeldags rock'n roll, er det svenske bandet sammensatt for turnéen. Fire særdeles kompetente karer med bakgrunn fra bl.a. Sven Zetterberg, Ulf Lundell og The Refreshments ga Edmunds eminent backing. Micke Finell sang og spilte med på «Deborah» så Nick Lowe ville blitt stolt, mens Ingemar Dunker er stor trommis i enkelt-er-best-skolen.

Mens Nick Lowe siden midt på 90-tallet har fornyet musikk og sound til alderen, gir Dave Edmunds på som om ingen ting har skjedd siden 1979. Det har nok medvirket til at platekarrieren til Edmunds har sluknet, at den gamle storheten har blitt en sporadisk reisende i nettopp gammel storhet. Derfor var det smittende og rørende å se at han fortsatt kan kunsten og gløden på scenen. Dave Edmunds blir sannsynligvis aldri for gammel for rock'n roll. På en god dag på scenen, med et bra band som i går, gjør han feststemt rock'n roll bedre enn de aller fleste.

På forsiden nå