Slik lever de der

FILM: «Søsken til evig tid» er en in dokumentar om to krokete søsken i 70-åra og årets gang med folk og fe på gården deres i Naustedalen i Sogn og Fjordane.

Saken oppdateres.

Det er naturlig å tenke på Øyvind Sandbergs flotte dokumentar «Folk ved fjorden» fra 2011 i møte med Frode Fimlands første kinofilm, dokumentaren «Søsken til evig tid». Sandbergs film var en hyllest til folk og dyr på to avsidesliggende gårdsbruk på Vestlandet. Et portrett av en siste epoke av en del av Norge mange av oss har røtter fra, men blir stadig fjernere til.


Frode Fimlands «Søsken til evig tid» har noen av de samme motivene og grepene som Sandbergs voksende publikumssuksess, som trakk over 30000 på kino. Fimland har gjennom flere år fulgt søskenparet Magnar og Oddny Kleiva, på gården Kleiva i Naustedalen i Sogn og Fjordane. De har blitt krokete i ryggen, men driver gården slik de alltid har gjort, med et knippe kyr og stølsdrift som sommerens store høydepunkt og avveksling.


Med nøysomme, hardt arbeidende, godt voksne nordmenn i barsk natur, som om historien har stått stille siden 1960-tallet (de minnes da de fikk tohjulstraktor i 1965 og den kalde sommeren i -64), er filmen i et visst slektskap med tv-suksessen «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er likevel forskjellene som gjør «Søsken til evig tid» til noe mer enn en utvidet tv-dokumentar.

Uten fortellerstemme lar filmen bildene, menneskene og dyra tale for seg selv. Vi møter dem i arbeid og høytid, gjennom årstidene, gjennom flere år. Slik blir det en film om årets gang i stort og smått, for et søskenpar som ved filmens start ennå ikke har tatt i bruk mobiltelefon. I løpet av filmen introduseres de for nyvinningenen, og i en av de fineste scenene etterpå, ringer han til henne fra vedhogst i skogen.


Vi får ikke vite så mye om hovedpersonenes forhistorie og liv, utover et glimt i familiealbumet. Derfor blir «Søsken til evig tid» mer en film om livsforhold enn historien om livene deres, mer en film om hva de gjør enn om hvem de er. Sånn sett er den litt slekt med filmer som den italienske sakte-dokumentaren «Landsbyen på toppen av fjellet» (2011).

Sitat fra blant andre Knut Hamsun og Hans Børli rammer inn skildringen av det aldrende søskenparet til en film om et lite stykke Norge som ellers er i ferd med å gro igjen eller gradvis forsvinne. Om den ikke er helt på nivå med «Folk ved fjorden», har Frode Fimland mye ære av en beslektet dokumentar hvor bildene taler godt for seg selv.

Folk og fe: Magnar og Oddny Kleiva tar som de alltid har gjort med seg storfeet til fjells i sommer månedene, i dokumentaren «Søsken til evig tid» om småbrukerne fra Sogn og Fjordane.

Folk og fe: Magnar og Oddny Kleiva tar som de alltid har gjort med seg storfeet til fjells i sommer månedene, i dokumentaren «Søsken til evig tid» om småbrukerne fra Sogn og Fjordane.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå