Ur-groove

Grunnleggende inkluderende rock med voldsomt sug og musikalske glis.

Gammel kjærlighet: Det er en god følelse som brer seg i møte med Shevils, et band som både mannskapsmessig og musikalsk har røtter i Silence the Foe, skriver vår anmelder.  Foto: Kristoffer Skjæringrud

Saken oppdateres.

Silence the Foe besørget i sin tid noen av mine mest euforiske konsertøyeblikk. Trondheimsbandets gla'-core med like store doser fokusert groove, kaotisk energi og sjangerutypisk følsomt gitarspill, traff lyttere langt utenfor hardcoremenigheten. Gammel kjærlighet kan derfor forklare noe av den gode følelsen som brer seg i møte med Shevils, et band som både mannskapsmessig og musikalsk har røtter i StF. Men den forklarer ikke alt - for dette er temmelig uangripelige greier også uten støtte fra historien.

Jeg er så visst ingen hardcore-connoisseur. Men jeg kjenner igjen et uimotståelig ur-groove når jeg hører det, og sjelden har jeg hørt flere av dem enn på den knappe halvtimen «Lost in Tartarus» varer. Der Silence the Foe profitterte på intrikate gitardetaljer som klødde indie-ryggen hos slike som meg, ligger Shevils' sterkeste appell i det voldsomme suget og drivet både hos riff og rytmeseksjon. Produsent Marcus Forsgren har skrudd et knivskarpt lydbilde - og så har du Voldrønning, da, som ikke har mistet noe av tilstedeværelsen, desperasjonen eller karismaen siden sist vi hørte fra ham.

Materialet er preget av klassiske, bredbente rockdyder. Ikke nødvendigvis et slitesterkt utgangspunkt, men det redder seg ved å være særdeles innholdstett (hør alt som skjer i «Sorely Fucking Provoked»), med en overflod fengende hooks og små musikalske glis - som for eksempel leken med symfonisk metal i midtpartiet på «These Walls Are Coming Down», det pompøse stakkato-partiet i avslutningslåta eller maracas-piskingen som hever «Black Eyes» med 50 prosent. Vi får bunntyngden fra metal paret med raseriet fra klassisk hardcore, og låtfølelsen og tjuvtriksene fra klassisk rock'n'roll.

Grunnleggende vennlig, grunnleggende inkluderende - sikkert ikke tverr eller vrien nok for sjangerpurister, men jeg kan vanskelig forestille meg at det kommer mer medrivende norske rockalbum i 2013 enn dette.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå